Plateanmeldelse: Fadnes – «Fadnes» (album, 2020)
Jeg aner ikke hva andre har skrevet om denne plata, men den første jeg tenkte på da Fadnes stemme banket på døra var James Taylor. Noe som igjen sendte tankene videre til musikken som ble laget på den amerikanske vestkysten på 70-tallet der artister som Taylor, Jackson Browne og J.D. Souther la lista veldig høyt.
At Fadnes maner fram slike assosiasjoner er selvfølgelig svært positivt, jeg elsker nemlig de ovennevnte artistene.
Men, klarer han å la være og rive lista?
Etter en kjapp trommevirvel er svaret et ubetinget ja. Fadnes har laget et album som vil bli omfavnet av lyttere som liker litt tilbakelent, vakker, iørefallende og bølgeskvulpende musikk. Omgitt av et nøkternt, fintfølende og tidvis subtilt lydbilde, makter Fadnes å lokke lytteren med på en svært behagelig musikalsk reise der kassegitarer, orkestrering, tangenter, analoge synther og drivved-perkusjon (hey!), rammer inn sangene på utsøkt vis. Lars Horntveths bidrag på bassklarinett og sopransaksofon hever definitivt også enkelte av sangene noen ekstra hakk. Lekkert!
Låtene, som stort sett er av den lavmælte sorten, er verken masete eller påtrengende; de oppleves mer som lyden av palmesus som endelig slipper til mens bilene venter på rødt lys. Men, og dette er viktig, låtene oppleves aldri som kjedelige eller intetsigende. Snarere tvert imot, det er substans i både de musikalske og tekstlige grepene Fadnes tar i bruk.
Det hører med til historien at Fadnes aka Einar S. Fadnes (mest kjent som frontfigur i Jim Stärk) sitt første soloalbum er et duo-samarbeid (stilig ord) med produsent Eugene Guribye (stilig navn), og at havgapet på Tromøya, der plata ble spilt inn, trolig har gitt både inspirasjon og ro til å gjennomføre prosjektet. Tekstene, som er skrevet sammen med Herjulv Arnkværn (nok et stilig navn), balanserer på fint vis det lett melankolske med det håpefulle og fremadskuende.
Fordi vi kun anmelder plater vi liker svært godt på Popklikk, er det som alltid vanskelig å fremheve enkeltlåter. «Fadnes» er ganske enkelt et bunnsolid album som står seg godt over tid. Man blir ikke lei selv etter 10 lyttinger, snarere tvert i mot. Men om du spør meg akkurat nå, torsdag 30.april 2020 klokken 14.15, føles det lurt å begynne med for eksempel «My Time Is Now», «Late Nite Stumble»», «I Heard Your Name In a Song», «Save Me From a Rainy Day» og «Please Take Me Home». Sistnevnte, som sender tankene til de første Joe Henry-skivene, er rett og slett rålekker.
