Plateanmeldelse: The Band That Never Was – «Lenge leve; Buzzdriver!»
Buzzdriver er et av mange band, som tross i talent og de beste intensjoner, ble oppløst før noen rakk å registrere at de faktisk eksisterte. Men i motsetning til en uendelighet av band i samme situasjon, har Buzzdriver et drivende godt bandnavn. Nå er gruppa hedret, og med dette kanskje også alle andre urealiserte bandprosjekter. Jeg vet ikke.
«The Band That Never Was» består av låter tiltenkt gruppas første album. Disse tolkes på beste vis av musikanter med tilhørighet til plateselskapet «Hoppla Hesten». Prosjektet er sikkert gjennomført av Buzzdrivers frontfigur Jørgen Skontorp. Noen må ta ansvar. Plateselskapet hans har forøvrig en soleklar ledelse, når det gjelder å finne fram til bedre bandnavn. Jeg kan nevne HRPS og Blodstrupmoen. Honecker er jeg også begeistret for. Han skulle bare visst, den tidligere så ultrakjipe generalsekretæren…
Bandnavn kan være problematiske. En gang spilte jeg i et band med et navn som jeg i så stor grad mislikte, at jeg fremdeles bare klarer å si det veldig fort, og så lavt at ingen hører det. Det er best slik. Her vil jeg forøvrig rette oppmerksomheten mot Jello Biafras «Names for Bands». Han sier det meste i klartekst. Jeg kan heller ikke overse Monty Pythons gnistrende og etterretteligereferanseverk, «The Instant Record Collection». Der finner vi udødelige klassikere som det ultimate soul-albumet «When We Are Apart» med The Legs og Bing Crosbys «Bing goes Bang» samt «Bang goes Bing» og våre hårete akustiske venner; i Crosby, Stills, Nash, Young, Gifted and Black.
Buzzdriver spilte punk med inspirasjon fra grunge og fuzzpop, hardtslående og frittsparkende rock, utført med passende frekk aggresjon. Plata begynner med Buzzdriver selv, fremdeles i levende live, og med et løfte om gratis drinker i baren etter konserten. Jeg har en mistanke om at «Shit City» har sitt utgangspunkt i en av Østfoldbyene, men uten at jeg på noe vis, kan konkretisere dette ytterligere. Låta har en heftig bruk av wah-wah gitar. Honecker gjør også en norsk versjon av «Shit City».
«Denne Byen» er hakket kvassere, med rumlende bass, tidsriktig paranoia og et nært slektskap til Joy Divisions tidlige postpunk. «The Band That Never Was» er likevel først og fremst energisk og rufsete punkrock, som lener seg like kledelig til klassisk rock, som mot en fuktig murvegg. Fartsfylte låter med trøkk, humor og selvironi.
«Uncool Girls» er drivende pop-punk, som jeg håper får sparket fra seg på russebusser i tiden framover. Ed, Edd og Eddy gjør også inntrykk, slik seg hør og bør, med en klar advarsel om lettsindig marijuana-bruk, med intet mindre enn døden til følge! Turtleneckties «Procrastinate» er et akustisk sidespor, som bringer tankene til Elliot Smith. Jacob Ottesens bidrag har en særlig naivistisk tilnærming, og skiller seg seg ut med frimodig synthpop, men uten at dette bærer helt galt av sted.
Medlemmene i Buzzdriver gikk hver til sitt etter krangling og interne stridigheter. Fenomenet som i engelske musikkaviser gjerne ble beskrevet som «musical differences». Slike ting kunne for eksempel være at gitaristen under den hardt tilkjempede festivaljobben, stilte med blikkfløyte istedenfor gitar, fordi han «ikke følte for å spille gitar» den dagen. Slike ting. En annen driver til interne stridigheter «funk eller fusion» har heldigvis blitt mindre aktuell i årenes løp.
Tittellåta er en av mine favoritter, på en høyst oppegående skive, fra et band som altså ikke eksiterer lenger. Så kan vi jo også stille spørsmålet. Ja, men – gjør vi – og reflektere over parallelleunivers. Helt på slutten av skiva ber Buzzdriver om sigaretter fra publikum, da de selv ikke rakk butikken før konserten. Det er en herlig kommentar, på linje med «Kan vel danse, uten å danse på monitoren, for faen!» Albumet er også utgitt på kassett. En særlig forseggjort boooklet illustrert av Flu Hartberg, følger utgivelsen.
