Plateanmeldelse: Ulf Lundell – «Telegram» (album, 2020)
Ulf Lundell dukket for alvor opp i mitt liv i 1985 da «Den vassa eggen» strålte mot meg fra et eller annet utstillingsvindu et eller annet sted i Oslo. Det er nesten så jeg fremdeles kan fornemme hvordan spenningen forplantet seg i kroppen da jeg oppdaget at plata endelig var her. Og sånn var det jo ofte på den tiden. Man måtte for det meste vente på noe godt. Være tålmodig, holde ut.
Har den nye plata til Lundell kommet? Ikke det, nei. Neste uke, sier du. Ja, det sa du forrige uke også. Og så vandret man hjem med et par plater som egentlig ikke stod på lista, men som mannen bak disken sa man bare måtte ha.
Der verste er at jeg savner det litt. Det å vente, det å holde ut. For når man endelig stod der med en plate man hadde ventet på i en evighet, føltes det nesten som om det ikke var virkelig. Det var liksom for godt til å være sant. Å sitte på trikken hjem med et fysisk eksemplar av det forgjettede land i hendene. Hjertet som banket mot skjorta mens man bladde seg gjennom tekstene. Hvem spilte hva? Hvor var plata spilt inn? Og hvorfor måtte det alltid være kø i Gamlebyen?
JEG VIL HJEM TIL PLATESPILLEREN MIN. NÅ! FÅ OPP FARTA!
Akkurat de følelsene gikk tapt da Spotify tok over makta. Men, sånn er livet. Nye tider, nye vaner. På godt og vondt.
På fredag for litt over en uke siden stod jeg opp klokken 06.00 for å høre på den nye plata til Ulf Lundell, «Telegram», som ble sluppet 0.00 på diverse streamingtjenester. Ingen trikk, ingen platebutikk, ingen hyggelig platepusjer. Bare meg, en kopp kaffe. Og Ulf Lundell.
Men, joda, jeg kjente likevel at det kriblet i magen. For vi snakker Ulf Lundell, en av Sveriges beste låtskrivere gjennom tidene. En mann som har gitt meg så mange musikalske oppturer at jeg alltid vil være ham evig takknemlig. En mann som etter utallige plater, bøker og malerier trakk seg bort fra rampelyset og flyttet ut på landet sør i Sverige.
Etter «Rent förbannat» (2012) og «Trunk» (2013), to album jeg fremdeles ikke har fått helt på kroken, ble det tyst. Ingen låter, ingen album. Og da klokken slo 2018, tenkte jeg mitt. Men, akkurat da håper var i ferd med å synke ned i det store, mørke havet, trakk Lundell et hav av låtskisser ut av ermet. 27 skisser som over natten plutselig var tilgjengelig for alle og hvermannsen.
Og det var jo både gøy, interessant og spennende. Men, etter å ha hørt en del av skissene, falt jeg litt av lasset. Mange gode tekster, ja visst, men også veldig ensformig og lite gjennomarbeidet.
Nja. Tja. Vet ikke helt, tenkte jeg og la «Skisser» litt til side.
Da Lundell ifjor slang «Tranorna kommer» på bordet ble jeg nok en gang tatt på senga. Hæ, enda mer musikk? tenkte jeg uten at jeg verken slo hjul eller jublet mot himmelen.
Men etter å ha hørt plata, som består av oppgraderte versjoner av låter fra «Skisser», slo hjertet så hardt at blodet sleit med å holde følge. For alle de sju låtene traff meg så hardt at jeg måtte holde ekstra hardt i rekkverket.
Endelig var Lundell tilbake på toppen av fjellet med luft i håret og ordene i et jerngrep. Miksen av melodiøse og tidvis myke sanger, blandet med et par rufsete rocklåter og ettertenksomme, kloke og drivende gode tekster, fikk meg til å konkludere med at «Tranorna kommer» var det beste Lundell-albumet siden suverene «Club Zebra» (2002).
En konklusjon som nå må revurderes, for i mine ører er «Telegram» hakket vassere enn forgjengeren, hvilket betyr at Lundell i løpet av de siste par årene har laget musikk som kan måle seg med hans aller beste skiver. Som for eksempel «Vassa Eggen», «Evangeline», «På andra sidan drömmarna» og «Club Zebra». Nok en gang et album med oppgraderte versjoner fra «Skisser» og tre låter fra plata som kom sammen med lyrikkboka «En öppen vinter» i 2010.
Og ja, jeg kan allerede høre protestene renne inn gjennom brevsprekken, men jeg står på mitt. Ulf Lundell er tilbake i toppform. For måten han synger, resiterer og grubler seg gjennom låtene på er i en helt egen klasse.
I motsetning til «Tranorna kommer», der tankene kan fly til artister som Van Morrison, The Waterboys og Bruce Springsteen, er lydbildet på «Telegram» langt mer sparsommelig og nakent. Der «Tranorna kommer» sprudlet, tar Lundell på «Telegram» for det meste i bruk innestemme og dunkle musikalske kulisser. Hans faste gitarist, Janne Bark, har fått hvile. Med seg på laget har Lundell denne gangen Andreas Dahlbäck, Jerker Odelholm, Karin Hellqvist, Jens Frithiof og Pelle Ossler. Førstnevnte som musikalsk altmuligmann og produsent og sistnevnte som særegen og eminent gitarist.
Og alle bidrar på utsøkt vis, uten å gjøre så mye ut av seg. Det er detaljene og timingen som utgjør den store forskjellen og sånn sett er med på å løfte de ordrike og svært gode tekstene til overflaten. For er det noe Lundell virkelig kan, er det å sette ord på det han ser, hører og føler. Å lytte på ordene som triller ut fra «Telegram» er på en og samme tid både givende, poetisk og en anelse overveldende. Når det mørke hullet nærmer seg, slippes det ofte inn litt lys. Døra står på gløtt, og det finnes fremdeles noe uoppdaget rundt neste hjørne. Men tekstene reflekterer likevel først og fremst rundt hvordan det oppleves når mennesker faller fra, ensomheten setter inn og det faktum at vi alle før eller senere skal synke ned i en dyp, svart sjø.
«Folk försvinner omkring mig /En efter en lämnar scenen/Igår stod dörren öppen/Nu är det snart vinter» («Ingen hör det»)
Og sånn sett er «Telegram» også en vemodig plate der fortiden er i ferd med å slukke og nuet brenner sterkere enn noen gang. For når fremtidshorisonten blir stadig mindre, er det viktig å foredle de øyeblikkene man har igjen på blokka.
Selv om tekstene ofte er konkrete, er det ikke fritt for at man fort kan begynne å undre seg over hva Lundell mener når han bruker ord som for eksempel «huggorm» og «varmt land». Men, akkurat det overlater jeg til den enkelte lytter å leke seg med.
Romantikeren i Lundell, som skrev låter som «Rialto», «(Oh la la) jag vill ha dej» og «Hon gör mej galen», er denne gangen skjøvet i bakgrunnen:
«Kvinnor betydde mycket/Nu nestan ingenting/Det er skönt at slippa känna förelskelsens sting» («Hög blå himmel»)
12 låter er ikke en låt for mye, når resultatet er så til de grader gjennomført, forførende, intimt og sterkt. Med unntak av åpningslåta, «Fram mellan stenarna», som er i overkant seig, må «Telegram» sies å være en musikalsk triumf fra en av Nordens aller beste artister som endelig har funnet fram til kjernen i musikken sin igjen. Musikk med klare likhetstrekk til artister som Tom Waits, Leonard Cohen, Bob Dylan og Thåström. Nå og da går også tankene til Eldkvarns mesterverk fra 1999, «Limbo». Inspirasjonen fra folk som Springsteen og Van Morrison, som ofte har dukket opp på tidligere album, er knapt til stede denne gangen.
Lenge leve musikken, lenge leve Ulf Lundell. Og lenge leve tålmodigheten og lengselen etter den virkelig gode musikken der hodet og hjertet evner å lytte til hverandre. Og helt til slutt, en ekstra stor takk til Don Quijotes stolte venn og våpendrager, Sancho Panza.
Foto: Warner Music Norge (promo)
