En mandag i midten av februar, og tid for en innrømmelse. Jeg liker Status Quo. På ingen måte tilstanden. Tvert imot er jeg svært begeistret for bevegelse.
Men jeg digger det britiske rockebandet med en vimsete pop-psykedelisk opprinnelse. Samme hvordan jeg prøver å disiplinere meg, med jazz, yogaklasser, ballroom-dancing og sekkeløp, kommer jeg alltid til kort. Det skal bare til noen takter fra «Down Down» og jeg er på kroken. Det samme gjaldt selveste John Peel. Dette faktum ble kjent i ettertid, til stor glede for Francis Rossi, og forhåpentligvis til lettelse for den legendariske plateprateren. Vi har alle vårt.
Som ungdom i det muligens noe overvurderte syttitalet, der musikk var nærmere livsstil enn underholdning, var Status Quo et tidlig høydepunkt og nullpunktet for egen musikalsk utfoldelse. Lydtrykket ned i grava foran scenen i storsalen på Chateau Neuf var av episke proporsjoner, og ble sittende i øret som en vedvarende intens piping i flere uker framover. Det var slik det skulle være. Ingen kunne riste rytmisk med hodet bedre enn Status Quo. Headbanging med særlig ufikse og klumpete briller derimot, forvansket vesentlig denne formen for spontan kroppslig aktivitet.
Konserten var den direkte årsaken til å starte et band. Vi var entusiastiske, men uten noe hørbart talent. Bandets kortvarige eksistens var således til det beste for alle. Men vi rakk å øve inn en norsk versjon av «Caroline» med en tekstlinje om å være like «søt som en klump med malm» Det kan muligens ha vært jernmalm. Jeg husker ikke helt. At nevnte Karoline gikk i samme klasse som tekstforfatteren bidro sterkt til den uheldige situasjonen som etterhvert oppsto.
Det eksisterer kun et fåtall riktig gode sanger innen rocksjangeren som befatter seg med denne type mineraler, altså malm. «Karoline» er ikke blant disse. Heldigvis var bandet mer opptatt av å skifte navn enn å øve. Det gjorde det enklere for alle. Malm er også et krevende ord å benytte i en sangtekst, både ut fra et rytmisk og et språkteknisk perspektiv.
Status Quo derimot, skiftet verken navn eller uttrykk. De holdt på sitt, som om alt annet var en umulighet. På insisterende og særlig effektivt vis opprettholdt gruppa «status quo ante bellum» eller «tilstanden som hersket før krigen» I tiår etter tiår. Til stor glede for mange. Til økende irritasjon for omtrent like mange. Vi sier det endte uavgjort. Tre fantastiske akkorder. Tre fantastiske album. At alle sangene er varianter av samme låt gjør det bare mer interessant.
For her ligger også et dirrende spenningsmoment; hvor lenge kan gutta holde det gående før de kjører i gang for fullt. Du kan for eksempel sjekke ut introen på «Backwater». Herrejemini som det låter. Nå kommer hemmeligheten. Hvis du hører etter, finner du fantasifulle brekk, merkelige tonevalg og noen ganger rent ut progressive tendenser. På dette grunnlag vil jeg hevde, med hånden på hjertet – og nå helt uten skam; Lenge leve Status Quo! Men jeg referer igjen til rockebandet og ikke stagnasjon på et generelt grunnlag. Snarere tvert imot.
