Gi meg ukjente, svette kropper som dulter inn i meg, søler øl og skriker meg i øret.

Det er mye med koronakrisen som kommer overraskende på. For å si det mildt. Spesielt har jeg lagt merke til at jeg savner ting som jeg ikke trodde jeg skulle savne.  For å gjøre det klart. Det jeg snakker om nå er altså trivialiteter og det ypperste innen I-lands problematikk, men what the hell. Her er utvalg.

Og sist, men ikke minst. Jeg savner å være skikkelig mange samlet tett i tett i et rom eller på en gressmatte der, hvis forholdene ligger til rette og artistene på scenen gjør sitt, alle (om så bare i noen minutter) mister seg selv og blir et stort VI.

For finnes det egentlig noen finere enn når flere hundre eller til og med tusen synger i kor? Når alle beveger seg i takt (stort sett), bassen dunker gjennom kroppen og vi føler at akkurat nå er vi med på noe stort, noe unikt og at vi alle sammen føler det samme akkurat i øyeblikket? Jeg tror ikke det. For meg er det i alle fall få ting som slår den opplevelsen.

Ikke et vondt ord om online-konserter, streaming fra stuer og balkonger. Men sorry, altså. Det er ikke i nærheten av the real thing og det er ikke noe for meg. Når jeg har sittet i Zoom-møter til øynene svir hele dagen så orker jeg ikke mer skjerm.

Så når dette idiotiske, grusomme viruset har spilt ut sin rolle så er det straka veien til nærmeste konsert for igjen å danse i takt, synge med og kjenne på det å være en del av en mengde folk som bindes tett sammen av musikken. Inntil da så gjør jeg som gudinnen Robyn befaler: «I keep dancing on my own».