Plateanmeldelse: Teenage Fanclub – «Endless Arcade» (album, 2021)
Å lytte til et nytt Teenage Fanclub-album er som å få en god, gammel venn på besøk. Det er noe trygt og usagt ved det, noe du kjenner igjen, men også en og annen ny vri på gamle temaer. En ting er sikkert: selv om det er kjent og kjært, så setter du stor pris på det, ikke sant?
Interessant nok innledes bandets tiende album med nydelige «Home» med Norman Blakes sedvanlige øre for en fin melodi og Raymond McGinleys drivende gitarspill. Den klokker inn på litt over syv minutter og er faktisk bandets lengste albumspor noensinne! Samtidig er Blakes «Warm Embrace» en to-minutters vitamininnsprøyting av litt mer huggende powerpop-gitarer.
Med andre ord: «Endless Arcade» innledes med noe litt «nytt» og det er interessant i seg selv, fordi: De som følger Teenage Fanclub sånn passe tett vil ha fått med seg at dette er første album siden bassist og låtskriver Gerard Love forlot bandet i 2018. Det skapte jordskjelv i Teenage Fanclubs fanklubb kan vi vel si: Hva nå? Kan Gerard erstattes? Hvordan blir det med låtskrivingen? Hvordan kommer dette til å låte?
Vel, dette synes vi de to resterende kjernemedlemmene har håndtert på en veldig fin måte. Inn kom Euros Childs (best kjent fra waliser-pop’erne Gorky’s Zygotic Mynci) på tangenter og koring, mens Dave McGowan byttet til bass (som han også spiller i Belle and Sebastian). Francis McDonald fortsatte på trommer, som han har gjort siden starten på 2000-tallet.
Og hva med låtskrivingen? Jo, tidligere hadde Teenage Fanclub en demokratisk maktfordeling mellom tre «branches of låtskriving» der Blake, McGinley og Love hadde en tredjedel av låtene hver. På «Endless Arcade» er det så enkelt som at de to førstnevnte måtte bidra med et par låter i tillegg, nå seks i tallet på hver av dem.
Til beroligelse for de som var bekymret for at Teenage Fanclub ville bli noe helt annet uten Gerard Love i miksen, så kan vi berolige dere, det har ikke skjedd. «Endless Arcade» er umiskjennelig Fannies, med jangly gitarer, melodiske hooks, refrenger du lengter etter og tre-minutters pop-låter.
Vi kan vel si at de fortsetter trenden fra «Here» som kom i 2015. Spesielt McGinley har beveget seg i retning av anelsen mer dvelende pop, her i låter som «Come With Me», «The Future» og avsluttende «Silent Song».
I førstesingelen «Everything’s Falling Apart» er gitarsignaturen hans umiskjennelig til stede, med et, til han å være, nesten euforisk refreng og gitartema. Det er vanskelig å ikke tenke at denne første låta etter Loves avgang handler om oppbruddet, men McGinley sine tekster er som vanlig av den ganske kryptiske sorten.
Norman Blake da? Her er tekstene av det personlige slaget, i langt større grad enn tidligere. Den åpenbart kjærlighetsverkende «The Sun Won’t Shine On Me» er Blake i den mørkere enden av skalaen, der han synger om et tap som virker uoverkommelig. Dette er en av de der litt langsomme Teenage Fanclub-låtene som sakte smyger seg inn under huden.
I «I’m More Inclined» og «Back In The Day» begår Norman to av sine mest catchy låter siden «Howdy» kom ut i 2000! Førstnevnte har et sånt gitarkick som han er ekspert på å skrive, mens sistnevnte turnerer små melodiskifter og nydelig bakgrunnskoring med bravur: «With each new passing day / I see that old world fading away / I just can’t seem to find thatpeace of mind / that I knew back in the day». En fantastisk låt, rett og slett!
Så, hva er konklusjonen? Teenage Fanclub lever i beste velgående! «Endless Arcade» er en frisk gitarpop-plate begått av et band som ikke glemmer kjernen i deres til nå lange virke, men som samtidig ser framover. Noe som gleder oss i Popklikk, konnosører som vi er av vellydende og melodiøs pop, med gitarene og hooksene i sentrum av universet!
Foto: Teenage Fanclubs hjemmeside (promobilde)
