Essensielle gitarplater, del 10. B.B. King: “Live at the Regal” (1965)
The Regal Theatre, Chicago, 21. november 1964: der skulle man vært. “Live at the Regal” er ikke bare et av tidenes beste livealbum – uansett sjanger – det er også albumet der storbybluesens største stjerne briljerer på alle fronter – som vokalist, selvfølgelig som gitarist – og som underholder.
Stikkordet her er kommunikasjon – her er den konstant: sjekk publikums veldig hørbare respons. Her er publikums deltakelse så sterk at den nesten blir en del av lydbildet, noe i nærheten av et klassisk call/response-kor til BBs engasjerte vokal. King hadde ikke den aller største stemmen av de store bluesartistene – men han har neppe sunget bedre enn denne seine høstkvelden i Chicago. Og så er det gitaren, hans umiskjennelige Gibson ES-335, «Lucille»: når de forløsende tonene kommer, som 2:28 ut i “It’s My Own Fault”, kort, kontant og sylskarpt, oppstår pur ekstase i det i dobbelt forstand elektriske samspillet mellom band, tekst, vokal, og publikum.
Og bak gynger et helt fantastisk band, de spiller så dynamisk at gåsehuden spretter. Hør bare hvordan den eminente blåserrekka pumper ut putrende “riff” under versene på shuffle-rytmiske “Please Love Me”, og svarer Kings T-Bone-Walker-inspirerte spill under soloen. Det blir ikke stort stiligere enn dette!
B.B. King var stor stjerne da dette albumet kom – og helt sentral i den ene hovedretningen den elektriske bluesen tok fra midten av 1950-tallet, mot et sofistikert storbanduttrykk med stor blåserekke. Den andre hovedretningen var den råere Chicago-bluesen (Wolf, Waters etc.) – men avstanden var ikke større enn at B.B kunne låne Elmore James’ udødelige riff fra hans tilpassede versjon av Robert Johnsons “Dust My Broom” til introen av sin egen låt “Please Love Me” .
På “Live at the Regal” får du et knippe av blueskongens beste låter – og noen av dem i sine absolutt beste versjoner, som “Sweet Little Angel” – for meg kroneksemplet på klassisk B.B King med sitt signatur-riff.
B.B’s innflytelse som gitarist er velkjent. Han kaster veldig, veldig lange skygger over folk som Eric Clapton og et tusentall andre mer eller mindre interessante kopister. Men viktigere: Kings spillestil inngår i definisjonen av hva man kan gjøre med en gitar: her handler det om å ta ut potensialet i noen få toner: uendelige variasjoner over et avgrenset tema – men aldri uten å berøre lytteren – kjælent, eggende, følelsesladd, temperamentsfullt. Begrensningen gir en frihet som kommer til uttrykk i resonansen spillet muliggjør – bendingen, løpene, de små pausene, dynamikken med de andre musikerne. Det handler ikke om hva du spiller, men hvordan.
På sitt beste er hans spill ren, destillert følelse der fingrenes berøring treffer strengene med millimeterpresisjon for å uttrykke akkurat det som ligger latent i sangen – ikke mer, heller ikke mindre – bare så forbanna riktig. Det er ikke så vanskelig rent teknisk å bedrive det B.B gjør med sin elskede Lucille (en Gibson ES 335) – og nettopp derfor er det så utrolig fascinerende at det er bare han som høres akkurat sånn ut.
Om «Essensielle gitarplater»: serien presenterer ultra-essensielle gitarplater og gitarister. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.
Andre omtaler i denne serien:
Buddy Guy: «A Man and the Blues» (1968)
Otis Rush: «Right Place, Wrong Time» (1976)
The Smiths: » Hatful of Hollow» (1984)
Richard Thompson: «Rumor and Sigh» (1991)
Television: «Marquee Moon» (1977)
Velvet Underground: «White Light/White Heat» (1968)
Robert Johnson: «King of the Delta Blues Singers, vol. 1 + 2» (1936/37 / 1961)
Neil Young: «Zuma» (1975)
Hüsker Dü: «Warehouse: Songs and Stories» (1987)
