Retrokick: Vampire Weekend – «Vampire Weekend» (album, 2008)

Tekst: Peter Johansen

I utgangspunktet burde denne teksten ha vært skrevet fra en båtklubb i Massachusetts, litt anspent, sittende på ottomanen med en lysegul genser i «pure Egyptian cotton» henslengt over skuldrene, men en solfylt vinterdag i Oslo er ikke et dårlig utgangspunkt det heller. Det skal altså handle om debutalbumet til Vampire Weekend, et album som i nektarform innvarslet lydbildet som kom for å bli: en leken, preppy estetikk fra 00-tallet – indie rock lydsatt med sjarmerende og nokså uavklarte innslag av barokk, afropop og verdensmusikk. «Why would you lie about how much coal you have?» undrer Ezra Koenig på «Oxford Comma», en av bandets mange sanger om språkføring, og vi som lyttere er merkelig enige. Ja, «why would you lie about something dumb like that?».

Skjønt albumet er selvtitulert kunne kanskje Talking Heads’ andrealbum betitlet «More Songs About Buildings and Food» gitt en fin innføring i hva det her handler om: mansard-tak (tenk de bøyde takene til ærverdige Ivy League-universiteter), balkonger («I’m sleeping on the balcony after class»), i korthet: amerikansk campusarkitektur, men vel så viktig: møbler og klær. Mye klær. Alltid lekent utført – lyden av Teruyoshi Hayashidas Take Ivy, tenker jeg – homo ludens med et skråblikk for alle oss som aldri helt forstod seg på Morrissey. Skjønt alvorlig(ere) blir det, må vite, som på den Gudskonfronterende og eksistensielle «Ya Hey» fra albumet «Modern Vampires of the City».

I en anmeldelse av musikkvideoen til «Mansard Roof» bemerket The Guardian–skribenten Anna Pickard følgende: «This is one of the happiest, summeriest songs you could ever imagine, and it’s released in November. The Vampire Weekend boys are wearing, over their sensible shirts, enormous jumpers (and occasionally shades)». Så spør Pickard, forståelig nok: «is it summer? Or is it November? Is it the sixties?». Det er førstealbumet til Vampire Weekend, så klart.