Plateanmeldelse (Retro): Blitzen Trapper – «Furr» (album, 2008)

Blitzen Trappers «Wild Mountain Nation» var en tidvis støyende vitamininnsprøytning som stort sett maktet å sjarmere meg i senk. På oppfølgeren «Furr» har bandet, med et par unntak, skrudd ned volumet en anelse og konsentrert seg om å lage countryrock med store doser pop i blodet.

Og vips har Blitzen Trapper overgått seg selv og levert et album som kommer til å dure og gå med mer enn jevne mellomrom på spillere jeg har plassert rundt omkring i mitt musikalske univers.

Blitzen Trapper kommer fra Portland, Oregan, men kunne like gjerne vokst opp i England på slutten av 60 eller begynnelsen av 70-tallet. Bandet høres nemlig ut som en hybrid av artister som The Kinks, Neil Young, The Beatles, Big Star, The Byrds, T. Rex, Bob Dylan, Grateful Dead anno 1970, Simon & Garfunkel, The Band og Nick Drake.

Det herlige åpningssporet, «Sleepytime In The Western World», får meg umiddelbart til å tenke på The Kinks slik de fremstår på plater som «Muswell Hillbillies» og «The Village Green Preservation Society». På «War On Machines» kryssklippes T. Rex, glamrock og The Kinks sammen på en utsøkt måte mens The Beatles, The Byrds og Bob Dylan slår hodene sammen på tittellåta.

Og sånn kunne jeg fortsatt. Blitzen Trapper har nemlig latt seg inspirer av en rekke band som opp gjennom årene har stått mitt hjerte nær. Og selv om gutta fra Portland står godt på egne ben, må de, som de fleste andre, klatre opp på skuldrene til et par-tre musikalske giganter for i det hele tatt å bli synlige.

«Furr» er et upretensiøst album der låtene får flyte fritt uten større forstyrrelser enn gode melodier og en instrumentering som for det meste sender tankene til tømmerhoggere og en og annen vaskebjørn.

Tittellåta, «God And Suicide», «Gold For Bread», «Black Killer River» og «Stolen Shoes + A Rifle» er utsøkte gode eksempel på at verden har langt mer å by på enn oppblåste hipstere med buksene fylt av lommerusk.