Sommeren ligger på lur. Folket våkner til liv, kaster av seg dyna, trekker opp gardinene og titter opp mot himmelen. Hvor er du? Kommer du snart?
I Popklikks lokaler skinner alltid sola. Noe musikken skal ha mesteparten av æren for. Musikk som virker å være usynlig for de fleste musikkjournalister i vårt langstrakte land. God musikk, nada spalteplass, synes å være mange musikkskribenters mantra.
Noe som ender med at de fleste beskriver de samme platene og artistene som det hotteste heiteste. Som igjen får Popklikk til å rynke på nesa. For her i gården er det de spalteløse som herjer. Hver dag. Hele tiden. Hos oss er det Dawes, Sarah Cracknell og Chris Stamey som fyller hjertene med både diggilo og diggilei.
Visste du for eksempel at Dawes ”All Your Favorite Bands” er så fin at sola titter fram idet den første tonen løfter seg mot himmelen? En himmel som for det meste henger over USAs vestkyst.
At tankene vandrer til Jackson Browne (som selvfølgelig digger bandet) og Eagles, slik de framstod på midten av 70-tallet, eller for den saks skyld, Dire Straits, Blue Rodeo eller Crowded House, har på ingen måte hindret bandet i å snekre fram et lydbilde som gir dem både særpreg og en egen signatur.
”All Your Favorite Bands” er så tipp at den er helt topp. Om du begynner med låter som ”Somewhere Along The Way” og ”All Your Favorite Bands”, vil du raskt forstå hvorfor Dawes er et av Popklikks nye favorittband.
Prisen for ”Årets sommerplate” går i år til Sarah Cracknell og hennes ”Red Kite”. Om navnet ikke sier deg en puck, kan Popklikk opplyse at Sarah er mest kjent fra det utrolig deilige, og særdeles britiske popbandet, Saint Etienne. ”Red Kite” består av en haug vanvittig behagelige og svært iørefallende låter som passer utmerket til sjømat og Prosecco, gjerne etterfulgt av en Martini Rosso ispedd en fingerbølle gin.
De nydelige arrangementene; jada vi snakker både strykere, steelgitarer og lekne gitarpartier, løfter flere av låtene så høyt til værs at de nesten håndhilser på Selveste Selveste. Noe låter som ”Nothing Left To Talk About” (med Nicky Wire fra Manic Street Preachers), “Underneath the Stars”, “Take the Silver” og “It’s Never To Late” er (svært) gode eksempler på.
Chris Stamey? Ingen bjeller som ringer? Nja, det er kanskje ikke så rart, mannen med fortid i the dB’s har aldri blitt viet særlig spalteplass i norske medier. Men nå har du sjansen.
Stamey, som elsker Big Star, hører på sin nye plate, ”Euphoria”, ut som en blanding av R.E.M, The Beatles, Teenage Fanclub. Og selvfølgelig Big Star. Åpningslåta, ”Universe-size Arms” (skrevet av Ryan Adams), setter standarden i et musikalsk landskap fylt med både blåsere, stryk og en haug lettkledde gitarer. De to neste låtene, ”Where Does The Time Go?” og “Invisible”, fullfører det musikalske hattricket i løpet av cirka 10 minutter.
Chris Stamey har, godt hjulpet av sin gamle venn Mitch Easter, laget nok et finfint powepop-album som fortjener din oppmerksomhet.
En popklikk-artikkel uten en spilleliste? Særlig! Vi har selvfølgelig snekra sammen en perfekt sommerspillelista. Nyt den. Hver dag. Hele sommeren.
