Plateanmeldelse (retro): Rodney Crowell – «Sex & Gasoline» (2008)

Etter kun en gjennomlytting av Rodney Crowells «Sex & Gasoline», var jeg mildt sagt oppstemt. Så til de grader at den objektive pekefingeren beordret meg å høre plata enda noen ganger til før dommen kunne falle.

Etter et par runder til i spilleren sendte Rodney Crowell og hans eminente produsent Joe Henry sendt meg rett til værs. Den minimalistiske og nyanserte (jo da, det er mulig) produksjonen er et alle tiders eksempel på at less is more. Henrys vektlegging av små detaljer og hans sans for subtil eleganse der andre ville hentet inn et orkester eller to, er, om vi ser bort fra sangene, den viktigste årsaken til at «Sex & Gasoline» treffer blink.

Sangene på «Sex & Gasoline» er sensasjonelt gode. Noe de cirka 22 klypemerkene på venstrearmen min er gode bevis på. Den energiske og drivende tittellåta sparker albumet i gang før det hele roes ned en anelse i vakre «Moving Work Of Art». Skarpskodde «The Rise And Fall Of Intelligent Design» henvender seg til både hjerte og hjerne mens «Truth Decay» får meg til å tenke på de første platene til T Bone Burnett.

På «The Night’s Just Right» og «Forty Winters» maner Crowell fram vemodets mørke velurkappe og når Crowell og Henry deler på å synge «I’v Done Everything I Can» forvandles jeg til en liten guttunge foran julegrana. Når det hele ebber ut med «Closer To Heaven» snufser jeg om kapp med englekoret.

Tekstene på «Sex & Gasoline» er foruten å være såre og vemodige, også fylt med humor, sarkasme og etiske refleksjoner. Crowell er både klok og intelligent på en og samme tid. En uhyre sjelden kombinasjon i dagens musikkbransje.

Konklusjonen er krystallklar: Lytt, for svingende!