En slags plateanmeldelse: Harry Nilsson – «Nilsson Schmilsson»

– Visste du at Harry Nilsson bøtta neppå med Pommac, din halvgamle krekling.

Omringet av Harry Nilssons «Nilsson Schmilsson» studerer Lyttelua bildene av Harry i et gammelt nummer av Mojo. Bilder av ham og John Lennon. Gutta på by’n. Lost weekend og alt det der.

– Nja, tror nok det var mer futt i de drinkene gitt, slenger jeg ut i støyen fra putrende speilegg og bacon. Årets første flue lander på den blankpolerte knollen min med et minimalistisk brak, som om den ønsker å understreke at den ikke er en døgnflue.

Det smeller i skallen og svien glir helt ned til øyelokkene, samtidig som flua deiser ned i stekepanna og danner prikken over i’en på det som mer og mer ligner en moderne matvariant av Sodoma og Gomorrah.

– Han drakk Pommac, din fjasebukk. Lua henger over meg med et morskt blikk og en fluesnapper i hånda.

– «Coconut» er og blir en hyllest til Pommac. Jeg bare veit det. Med Gud som mitt vitne, det står skrevet på veggen, det er skrevet i sanden, det er … mmm …

– … tankene til en syk, syk, syk lue som fullstendig har mista grepet. En lue som lukter Pommac herfra til søplebøtta. Det der gjorde faktisk sabla vondt, din lille rakker.

– Den stakkars flua er dau, og du sutrer som en liten drittunge. Din kalde pungrotte. Og tenk på meg da, jeg reddet faktisk livet ditt.

– Han hadde mord i blikket. Dødsflua fra Kongo, morderen fra Afrika. Dæven, det var nære på.

Cirka to minutter senere sover Lua på kjøkkengulvet mens jeg koser meg med egg, bacon og morderflue i stua. Jeg titter opp Leo Sayer og Johnny Thunders, som blunker til meg fra bildene på veggen. Krøllene til Leo beveger seg i takt med «Without You». Det er tredje gangen jeg spiller «Nilsson Schmilsson» i dag. Jeg tenker på Harry. Jeg tenker på Gud. Og jeg tenker at jeg må høre skiva en gang til før jeg hiver luetassen under dyna og rusler hjem.

Jeg tusler ut på kjøkkenet og henter en kokosnøtt.