Den mest myteomspunnede og interessante delen av denne karrieren er utvilsomt tilblivelsen av det tredje Big Star albumet, som aldri fikk en ordentlig tittel og bare ble kalt «Big Star Third» som innspillingstapene var merket med. Etter å ha levert to av tidenes aller beste album med» #1 Record» og «Radio City» var bandet i full oppløsning som følge av manglende platesalg, elendig oppfølging fra plateselskapet, psykiske problemer og store mengder med rusmidler.

Bandets andre låtskriver og fronfigur Chris Bell forlot skuta allerede etter den første plata med brutte illusjoner og en særs skjør psyke, mens bassisten Andy Hummel hoppet av etter oppfølgeralbumet for å satse på studier da han ikke så noen fremtid for bandet.

I 1974 besto Big Star kun av den lojale trommeslageren Jody Stephens og en Alex Chilton som i stadig større grad beveget seg bort fra den klassiske britiske låtskrivertradisjonen som bandet hadde rendyrket på sine to første album. I tillegg slet Chilton med mentale problemer, rusavhengighet og et av/på forhold med kjæresten Lesa Aldredge som hentet rett ut av et såpeopera-manus.

Jody Stephens datet forøvrig Lesas søster Holliday på samme tid slik at de vurderte å kalle seg Sister Lovers i stedet…

Sangene Chilton skrev til dette albumet var alt annet enn powerpop. Det var triste, nedstemte og høyst personlige sanger som reflekterte hans eget liv på den tiden, og det ble dessuten eksperimentert i stor grad med innspillingsteknikk og instrumentering – gjerne som følge av dagsform og kjemisk balanse, eller mangelen på sådan.

Galskapen i studio gikk så langt at den erfarne studioteknikeren John Fry, sammen med produsent Jim Dickinson, måtte nekte Chilton å delta i mikseprosessen for så å mastre det som forelå av innspilt materiale 13.februar 1975.

Chilton fortsatte å skrive og spille inn låter som skulle dukke opp på forskjellige soloutgivelser i løpet av andre halvdel av 70-tallet, men tapene til «Third» ble liggende urørt og vurdert som en lite salgbar plate frem til 1978 da de ble kjøpt av PVC Records og gitt ut offisielt for første gang. Siden den gang har platen blitt gitt ut i flere forskjellige versjoner med ulik coverart og låtrekkefølge, med Rykodiscs 1992-utgave som kanskje den mest gjennomførte utgivelsen.

Nå foreligger det imidlertid et nytt bokssett fra Omnivore Recordings med tittelen «Complete Third». Tre disker med totalt 69 spor som inneholder alle demoer, råmikser og alternative versjoner som finnes fra innspillingen. Det er en massiv lytteopplevelse, og spesielt den første disken med demoversjoner av alle låtene er fantastisk å dykke ned i.

Det er stort sett Chilton alene med akustisk gitar, klokkeren vokal og tilsynelatende mer skjerpet og nykter enn det de tidligere utgitte versjonene av låtene har båret preg av. Sanger som «Take Care», «Nightime», «Blue Moon», «Holocaust» og «Kanga Roo» er utvilsomt blant de beste i låtkatalogen til Chilton. Å høre disse nedstrippede og fokuserte versjonene er nesten til å miste pusten av.

I tillegg hører vi for første gang låtene som Lesa Aldredge deltar på, hun var i aller høyeste grad en tilstedeværende og deltagende karakter i studio under innspillingen, men Chilton gjorde sitt beste for å kvitte seg med alle hennes bidrag etter en av parets utallige krangler. Noe er imidlertid bevart og gis ut for første gang på denne boksen, bl.a. coverversjoner av The Beatles’ «I’m So Tired» og George Jones’ countrysviske «That’s All It Took».

Boksen inneholder også en rekke essays og liner notes fra bl.a. Jody Stephens (det eneste gjenlevende originalmedlemmet fra bandet), Jim Dickinsons enke Mary Lindsay og Big Star-disipler som Chris Stamey, Susannah Hoffs, Gary Louris, Pat Sansone og Ken Stringfellow som spilte i MKII-utgaven av bandet. Planen er også at «Complete Third» skal gis ut på vinyl som tre dobbelt-lp’er med utgivelse i henholdsvis november, februar og april. Det er bare å begynne å putte penger på sparegrisen.

ESPEN A. AMUNDSEN:

For et par uker siden ringte Lyttelua meg fra Brisbane, Australia, der han tilbragte en særdeles romantisk ferie sammen med sin kjære Hetty.

Stemmen til Lua hørtes ut som en skingrende brannslange. Ordene ramlet ut som jokere fra en kortstokk. Komplett uforståelige ord om livets sublime tilfeldigheter.

Etter cirka to minutters enetale la han på røret med følgende ord: ”Du bare må høre den skiva. Sax ett eller annet”. Og dett var dett.

Og der satt jeg og klødde meg i hue.

Hva gjør man så? Jo, da googler man, og vips… The Goon Sax.

Med sønnen til Robert Forster i front. Robert, som sammen med Grant McLennan, komponerte låter for fantastiske The Go-Betweens. Fra Brisbane, Australia. Bandet som brått ble historie da McLennan døde i 2006, kun 48 år gammel.

Hva så med The Goon Sax?

Joda, du gjettet riktig. De høres ut som en ung utgave av The Go-Betweens krydret med smaksprøver fra artister som Jonathan Richman, The Pastels, The Velvet Underground og Johnny Thunders.

Men på ingen måte ren avskrift. The Goon Sax har på sitt debutalbum, ”Up to Anything”, funnet en ungdommelig egenart som forvandler musikken deres til noe som ligner på et av årets beste debutalbum så langt.

Låtene er skjøre, enkle og melodiøse. De treffer lytteren med en sjelden umiddelbarhet og biter seg fast. Flere av tekstene handler om brytningstid og ungdommelige opplevelser. Tekster der humor og alvor knyttes sammen på en fengslende og sjarmerende måte.

Favorittlåter? Vanskelig, men her og nå slår jeg et ekstra slag for ”Up For Anything”, ”Sometimes Accidentelly”, ”Target”, Home Haircuts” og ”Susan».

I går kveld kom Lyttelua innom etter en vellykket tur på byen. Etter å ha ramla ned på sofaen, åpnet han ørene på full rulle og lot Okkervil Rivers nye skive, ”Away”, sige inn.

– Dæven døtte, detta er snadder, mann. Høres ut som en blanding av The Boss og Mark Eitzel. Jesus, jeg kommer, vrøvlet den lett forfjamsede luetassen fra kanten av sofaen.

Hver gang noen nevner Mark Eitzel, den tidligere frontmannen i American Music Club, slår det gnister i hjernen min. Gnister som tenner en deilig liten ild langt, langt inne i sjela.

Og Lua har selvfølgelig helt rett. Mange av låtene på ”Away” seiler rundt i den samme elva som både Eitzel og Springsteen lar seg inspirere av.

Når det er sagt; Okkervil River, med sin ubestridte leder Will Sheff i front, har gjennom flere år og mange sterke album, funnet sitt eget musikalsk univers. Et univers som på ”Away” beveger seg inn i skoger så dype at selv Dante ville sperret opp øynene.

”Away” er på mange måter Sheffs følsomme farvel til det som en gang var Okkervil River. Et farvel fylt med dype refleksjoner, repeterende passasjer og et lydbilde fylt med improvisasjon og lengsler etter nye takter. At flere av låtene strekker seg ut i tid, gjør at tålmodigheten settes på prøve. Men det meste faller på plass til slutt.

I hvert fall for Lyttelua og meg som begge drømmer om en dag å møte Beatrice i himmelrosen.

Bliss, baby, bliss.