Plateanmeldelse: Gruff Rhys – «Sadness Sets Me Free» (album, 2024)
Den walisiske indie-artisten Gruff Rhys er med «Sadness Sets Me Free» ute med sitt 25. album på 35 år. Nå er rett nok en god del av albumene utgivelser med Super Furry Animals, som ser ut til å være i permanent pausemodus, uten at de har lagt opp sånn helt offisielt.
Det passer på et vis fint med Gruffs lynne slik han framstår i intervjuer og for så vidt også på plate: Særdeles avslappet, nedpå, litt saktegående, men alltid framoverskuende.
Årets album følger opp en perlerad av supre plater der Rhys har vært mer eller mindre konseptuelt orientert. «American Interior» handler om en walisisk oppdager i Amerika. «Hotel Shampoo» er en samling indiepop-låter, men også et kunstprosjekt og utstilling av Gruffs samling av, ja, hotellsjampoflasker fra hans mange turneer og reiser.
«Seeking New Gods» relaterer seg til ulike historier fra Paektu-fjellet mellom Nord-Korea og Kina. I tillegg har han utgitt det walisisk-språklige albumet «Pang» der han inkorporerte mer rytmiske elektro-elementer og «Babelsberg» som er en meditasjon over hvordan vi er så mye nærmere hverandre på grunn av internett, men samtidig forstår andre dårligere enn før. For å nevne noe!
Så, hva har vår walisiske venn kommet opp med denne gangen? Vel, i følge han selv er «Sadness Sets Me Free» et løselig basert konseptalbum om hvordan tristhet kan være frigjørende, både på et personlig og samfunnsmessig plan. Tristheten kan gi trøst, men også anspore til handling i visse tilfeller.
Vi hører det allerede i åpningen og tittelsporet der han setter tonen med en bittersøt tekst om drømmerier og lengsel etter å unnslippe nedbrytende tanker. Musikalsk kobles vi også på albumets grunntone her. Dette er krystallklar og fint produsert kammerpop, med innslag av strykere, pedal-steel gitar og koring som hever låtene. Lydbildet er ikke langt unna «mellomperiode»-Super Furry Animals slik vi hørte dem på plater som «Phantom Power» og «Love Kraft».
Mest catchy er det på «Bad Friend». Her driver piano og strykere oss fram i svært gjenkjennelig farvann for de av oss med familie, unger, tidsklemme og alt det der:
«No I can’t promise you / every hour of every day / I need to feed the kids / and take them to the park to play / they say it’s impossible / to be everything for everyone / all I can say is / I’ll have your back for your panic attacks…»
Trist, men ikke som faen som Ari Behn ville ha det til, heller en nydelig refleksjon over hva vennskap er, betyr og hva det kan være. Bravo, Gruff!
Og slik fortsetter det i grunnen. I både «Celestial Candyfloss» og «Silver Lining Lead Balloons», er det driv med trommis Kliph Scurlock i storform, før tempoet tas ned og Gruffs litt lyse vokal får skinne. «On the Far Side of the Dollar» er mer kontemplerende i stemning og tekst, mens «They Sold My Home To Build A Skyscraper» er lounge-pop om hypermoderne byutvikling som skjer i ly av storpolitikkens grufullheter.
Variasjonen er ikke så stor her. De ti låtene flyter som en helhet og det er slik den bør inntas også, tenker jeg. Det er kanskje det Rhys har sett for seg? En plate som får folk til å roe ned og gå inn i et litt annet tempo?
«Peace Signs» bygger seg sakte opp som en orkesterpop-ballade i et slikt lys, ikke ulikt en låt som «Run, Christian Run» fra SFA-mesterverket «Rings Around the World».
I den særdeles rolige og saktegående «Cover Up The Cover Up» nærmest hviskes det om hvordan man bør tenke på revolusjon i det stille, hver eneste dag i uken. Steel-gitaren drar oss mot livets lange horisont i «I Tendered My Resignation», før det hele avsluttes med en perfekt nittitallistisk indie-pop’er på to og et halvt minutt, som faktisk minner ikke så rent lite om Spiritualized på sitt beste!
Med andre ord: Dette er en triumf, spør du meg. Kanskje Gruff Rhys’ beste soloalbum til nå. Og der er konkurransen stor. Lytteplikt for alle som elsker god popmusikk!
