Mandag kveld er en fin tid å finne roen etter ukens første arbeidsdag. Drikke noe godt og helsebringende. Spise restemiddag. Sjekke ut sju utsøkte musikktips av plater laget av artister Popklikk-redaksjonen synes har fått alt for lite oppmerksomhet. For å bli bedre kjent med artistene anbefaler vi deg derfor å lese anmeldelsene og lytte på spillelisten nederst i saken. God fornøyelse!
Paul Collins: «Out Of My Head» (album, 2018)
Når Paul Collins, kjent fra The Nerves og The Paul Collins Beat, gir ut plater er det lytteplikt. For det finnes knapt noen i verdenshistorien som lager bedre powerpop enn ham. Og selvfølgelig skuffer han ikke. «Out Of My Head» er proppfull av elegante hooks, fengende melodier, snerten koring og skingrende gitarer. Collins gitarpop henter mye inspirasjon fra 60-tallet og da kanskje spesielt The Beatles’ første plater. Om du liker artister som Marshall Crenshaw, The Rubinoos, The Knack og Dwight Twilley, er dette plata for deg.
Michael Head & The Red Elastic Band: «Adiós Señor Pussycat» (album, 2017)
«Adios Senor Pussycat» renner over av musikalitet, skapertrang og ny giv. Etter å ha levd med albumet i noen år, kan jeg trygt konkludere med at dette er noe av det ypperste Michael Head har skapt så langt i karrièren. En karrière bestående av et par album som allerede skinner på min musikalske stjernehimmel. At flere av låtene har hentet inspirasjon fra to av Heads favorittband, The Byrds og Love, er helt etter boka. De lett psykedeliske innslagene og de jinglejanglete gitarene, er spredd rundt omkring og overalt. Som for eksempel på de kruttsterke låtene «Overjoyed» og «Workin’ Family».
The Lemon Twigs: «Go To School» (album, 2018)
På «Go To School» møtes rockopera, cabaret, musical, pop og rock i skjønn forening. Musikalske referanser svinger fram og tilbake mellom blant andre Harry Nilsson, Queen, Lynyrd Skynyrd, Meat Loaf, Todd Rundgren, The Beatles. Rufus Wainwright, Big Star, Foxygen og The Voidz. Rett som det er slenger brødreparet fra Long Island, Michael and Brian D’Addario, inn et halv tonn med strykere eller blåsere. Rolige partier tar plutselig rennefart og eksploderer i noe mye større. Pianoet er ofte hjertet i musikken, men fordi variasjonen i hver enkelt låt ofte er relativt frisk, er avstanden mellom tøffe gitarriff, et stilig hus på prærien eller en vegg med strykere, aldri lang.
Josh Rouse: «The Embers Of Time» (album, 2015)
Josh Rouse har en enorm evne til å trylle fram melodier som setter seg fast i øret. Når dette toppes med en myk og varm stemme, er det umulig ikke å digge musikken som renner ut av hans skarpe og kreative hjerne. En hjerne som ved denne anledningen dveler rundt eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i. Det tok en runde eller to før jeg slapp jubelen løs, men nå svinser og svanser låtene forbi med smilefjes opp til hårfestet. «The Embers Of Time» er fylt med låter med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av country, blues og jazz både litt her og litt der. At sangene sender tankene til artister som Neil Young, Bob Dylan, Ryan Adams, Conor Oberst, Glen Campell og Prefab Sprout, svekker på ingen måte lytteopplevelsen.
Chris Price: «Stop Talking» (album, 2017)
Chris Price sitt andre soloalbum, «Stop Talking» , er så tiltalende og lett å like at det burde vært allemannseie. Vi snakker svært melodiøs pop (tidvis tilsatt store doser power) med klare referanser til mye av musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Som for eksempel Emitt Rhodes, Harry Nilsson og Randy Newman. Slenger man artister som Crowded House, Billy Joel, James Taylor, Brent Cash, Burt Bacharach og Jason Falkner inn i ligninga, begynner vi å nærme oss musikken som rusler rundt på «Stop Talking». Musikk så nydelig arrangert og produsert at himmelen nesten faller ned.
Andy Jenkins: «Sweet Bunch» (album, 2018)
Musikken på «Sweet Bunch» flyter avgårde i et tilbakelent, lekent og raust lydbilde som åpner opp for både små detaljer og musikalske krumspring. De fine detaljene i gitarbeidet gjør at låtene gynger avgårde, mens de utsøkte koringene tilfører plata både variasjon og glød. Når det gjelder musikalske referanser har «Sweet Bunch» mange likhetstrekk med mye av musikken som svevde rundt på den amerikanske vestkysten på 70-tallet. Men det finnes også likhetstrekk med artister som Big Star, Elton John og John Prine. Man kan trygt si at plata er svøpt inn i et tidløst uttrykk de fleste vil kjenne seg igjen i.
The Goon Sax: «We’re Not Talking» (album, 2018)
På sitt andre album fortsetter gjengen fra Brisbane å overbevise stort. Med ungdommelig pågangsmot pusher de ut nydelige og skranglete poplåter som henter inspirasjon fra artister som Talking Heads, Jonathan Richman og The Go-Betweens. Det låter friskt og energisk, og selvom de fleste av låtene dyrker det melodiøse, lukter det garasje av opptil flere av dem. At tre vokalister slipper til, tilfører plata både variasjon og framdrift.
