Søndag er en fin dag å finne roen. Se på fotballkamper. Drikke noe godt og helsebringende. Spise mat utenom det vanlige. Lytte på gode musikktips fra Popklikk. Her har du 20 sterke låter henter fra blant annet seks album Popklikk-redaksjonen setter stor pris på. Etter kortanmeldelsene finner du en spilleliste du ikke bør gå glipp av. God fornøyelse!

Elliot Murphy: «Coming Home Again» (album)

På «Coming Home Again» har Murphy funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som holdt i rattet på de gamle platene hans. Låter som «Pneumonia Alley», «As Good As», «A Touch Of Kindness», «Making Friends With The Dead», «Losing It» og «Maryann’s Garage Sale» er gullkantede. Murphys tilstedeværelse i låtene er noe den yngre garde trygt kan ta lærdom av. Dessuten. Hans eksistensielle betraktninger fra en verden fylt av savn, vedmod og død, er sjelden vare i dagens musikkindustri. Det føles godt å lytte til en mann som står oppreist i all salgs vær. En mann med hjertet utenpå skjorta.

Graham Parker & The Rumour: «Howlin’ Wind» (album)

Godt hjulpet av produsent Nick Lowe og et lydbilde bestående av blåsere, tangenter, tøffe gitarer og Parkers uimotståelige stemme, oppstår det en fantastisk miks av rå, energisk og melodiøs soul’n’rock som ble plassert i new wave-båsen da plata landet i 1976. Definitivt en av mine favorittskiver, som jeg stadig vekk henter fram. At oppfølgeren, «Heat Treatment», som også ble sluppet i 1976, er minst like bra, er sjelden kost. I min verden er låter som «White Honey», «Silly Thing», «Between You And Me» og «Soul Shoes» klassikere. Når det er sagt; låtmaterialet er så kruttsterkt at jeg godt kunne nevnt hele røkla.

Deerhunter: «Fading Frontier» (album)

Utrolig nok tok det litt tid før «Fading Frontier» falt på plass. Urolig fordi jeg etter en stund fikk fullstendig dilla. En dag uten popperler som «Living My Life», «Breaking», «Duplex Planet», «Snakeskin» og «Carrion», gir meg så sterke abstinenser at jeg må ned å sniklytte midt på natta. Deerhunter har, mot normalt, valgt å krydre lydbildet med en rekke elektroniske virkemidler. Noe som har tilført bandet en behagelig og dypt melodiøs retning bandet tidligere har manglet. Det låter både snertent og fenomenalt. Og det er jo ganske stilig, ikke sant?

Squeeze: «Sweets From A Stranger» (album)

Denne plata så dagens lys i mai 1982, og hadde den umulige oppgaven å følge opp fantastiske «East Side Story», produsert av Elvis Costello. Noe den bare delvis klarte. Når det er sagt; «Sweets From A Stranger» er likevel blant Squeeze’ bedre album. Låter som «Out Of Touch», «I Can’t Hold On», «Points Of View», «His House Her Home» og «Black Coffee In Bed», er popmusikk som sender deg rett til himmels. Eller der omkring. Skaffer du deg 2008 utgaven får du med deg bonuspor som fantastiske «Annie Get Your Gun», kun gitt ut som singel og på samleplater, og en nydelig demoutgave av «His House Her Home» som avslører at brødrene Finn garantert har hørt mye på Squeeze. Men også «When Love Goes To Sleep» (med Abba-tangenter) og «Elephant Girl» (Johnny Marr må da ha «oppdaget» riffet sitt her?) er låter som fortjener en plass i solen.

Okkervil River: «The Silver Gymnasium» (album)

Åpningstrioen «It Was My Season», «On A Balcony» og «Down Down Deep River» legger lista så høyt at faren for å rive i fortsettelsen er overhengende. Noe som selvfølgelig aldri skjer. «Pink-Slips», «White», «Stay Young» og «All The Time Everyday», dundrer over med så god margin at de kan ta slå av en prat med både gråspurver og dompaper. «The Silver Gymnasium» er en perfekt blanding av soul, pop og americana som sender tankene til 80-talls helter som Dexys Midnight Runners og Talking Heads.

The Cribs: «Ignore The Ignorant» (album)

The Cribs har noe på hjertet, de har en misjon og et ønske om å brenne seg fast under huden på lytteren. Noe de også tidvis makter med glans. På «We Were Aborted», «Cheat On Me», «We Share The Skies», «Last Year’s Show» og sist, men ikke, den minst finfine «Victim Of Mass Production», viser bandet muskler. På sitt beste høres The Cribs ut som en salig blanding av The Buzzcocks, The Jam, The Kinks, The Libertines og Nirvana. At de også av og til, som i «She Share The Same Skies» og «Last Year’s Snow», høres ut som The Smiths, må tilskrives Johnny Marr som gjennom hele albumet sender ut riff som får meg til å tenke på den gamle gjengen han erobret verden sammen med på 80-tallet.