Søndag er en fin dag å finne roen. Se på fotballkamper. Drikke noe godt og helsebringende. Spise mat utenom det vanlige. Lytte på gode musikktips fra Popklikk. Her har du 20 sterke låter henter fra blant annet fem album Popklikk-redaksjonen setter stor pris på. Etter kortanmeldelsene finner du en spilleliste du ikke bør gå glipp av. God fornøyelse
Lloyd Cole & The Commotions: «Rattlesnakes»
«Rattlesnakes» er definitivt et av 80-tallets beste debutalbum. En skikkelig redningsbøye i et hav av glatte ny-romantikere, sære post-punkere og puddelrockere. Fordi Cole hadde kort hår og høyhalset genser og skrev klassiske poplåter med referanser til litteratur og filosofi, ble han av enkelte oppfattet som pretensiøs. Noe som selvfølgelig var helt feil. For å lage et rim med «Norman Mailer» og «get a new tailor» er bare gøyalt og sjarmerende. «Rattlesnakes» er først og fremst et popalbum proppfullt av gode melodier. Et album spilt inn på noen få uker for den nette sum av en peanøtt.
Josh Rouse: «Country Mouse City House»
Smektende poplåter utført med stil og tonnevis av sjarm, førte nok en gang Josh Rouse opp på pallen. «Hollywood Bass Player» og «Nice To Fit In» er så fengende at man knapt har tid til å gå på do, mens yndige «God, Please Let Me Go» og snertne «Domesticated Lovers» utmerker seg med delikate arrangementer der både blås og piano/orgel får være med på moroa. Mon tro om ikke «CMCH» er Rouse sitt beste album så langt i karrieren.
Thom Hell: «God If I Saw Her Her»
Tja, hva skal man si? Maktdemonstrasjon blir liksom litt kleint i denne sammenhengen. Med «God If I Saw Her Her» stiller nemlig Thom Hell i en helt egen divisjon her til lands. Han er rett og slett en av de beste. «Don’t Let Go», «Darling» og «My Heart Is Longing For A Soul» er tre digre favorittene, men «God If I Saw Her Her» er fullstappet med nydelige låter. Noe de nydelige arrangementene og den dønn solide produksjonen skal ha mye av æren for.
Håkan Hellström: «För sent för Edelweiss»
Et kompromissløst og deilig album. Punk møter soul møter pop møter visesang. Dylan, The Band, Stones, Tom Petty, Eldkvarn og mange andre kverner rundt i et lydbilde som preges av lekenhet, oppfinnsomhet og en hei dundrende gi pokker-mentalitet. «Jag vet inte vem jag är, men jag vet att jag är din», «Inte skyldig nån nåt» og tittelsporet er tre gode eksempler på hvorfor «För sent för Edelweiss» er et sabla bra album.
Max Jury: «Max Jury»
Jury, som visstnok lyttet mye på Neil Young, The Byrds, Gram Parsons og Wilco i unge dager, høres ut som en salig blanding av The Band, John Lennon, Elton John, Josh Rouse og Jackson Browne. Flesteparten av låtene befinner seg i et balladelandskap fylt med deilige arrangementer, slepne melodilinjer og smertefulle tekster. Og en skog full av tangenter. Den utsøkte produksjonen er både lun og veldreid og stemmen til Jury får lytteren til å tenke på både solen og månen.
