Konsertanmeldelse Rockefeller, Oslo – 7. nov. 2010:
1990 var siste gang jeg var skikkelig hekta på John Hiatt.
Både «Bring the Family» (1987) og «Slow Turning» (1988) hadde gjort såpass inntrykk at jeg måtte få med meg mannen på Roskilde-festivalen i 1988 og i Chicago 1990. Jeg var student i USA i den perioden, bodde én times kjøretur fra Hiatts fødeby (Indianapolis, Indiana) og fikk oppleve ham i sitt ess i Chicago.
20 år senere var det på tide å se om det fortsatt var liv i bengelen. Sammen med en eks-kollega, som hevdet han hadde vært på Roskilde i ’88 og var ganske sikker på at han hadde fått med seg Hiatt den gang, dro vi av gårde til Rockefeller Music Hall in Oslo.
Jeg hadde fått så mye tyn for å gå glipp av superduoen Lyle Lovett og John Hiatt tidligere i år, at jeg ikke turde annet – selv om min entusiasme for Hiatt hadde falmet noe.
Og jeg var tydeligvis ikke alene i min tvil. Lokalet var svært langt unna stinn brakke.
Jeg ble faktisk litt glad for det. Enkelte eldes jo med verdighet og blir dypere og dypere (ikke minst fysisk) som tiden går. De krever en viss plass og et visst tomrom. Så også på Rockefeller hvor modenheten, verdigheten og tyngden var til å ta og føle på.
Den dypeste delen av musikkbefolkningen hadde kommet for å se en av de virkelige kritikerfavorittene gjennom 36 år. Det er alltid farlig å bli en kritikerfavoritt. Da er du nærmest garantert å selge dårlig, fordi alt du gir ut blir skrytt opp i skyene av kritikerne. Og musikkfansen blir desto mer skuffet da de oppdager at alt ikke er gull.
Jeg mistenker imidlertid at kritikerne først og fremst er utspekulerte. Kritikere er egentlig hardbarka musikkfans med en plan. De liker sjelden at favorittartistene blir for populære. De vil gjerne ha noen artister for seg selv. Dermed kan de misbruke en stor mengde uvesentlige artisttrivia til å strupe uvitende skapninger i det offentlige rom. For eksempel at John Hiatt er blitt Grammy-nominert elleve ganger og at han i fjor mottok “Americana Lifetime Achievement Award” for låtskriving.
Men til tross for superanmeldelser og kjempekred, tvinges artistene ut på veien for å overleve økonomisk. Kritikerne får nok en gang mulighet til å rope høyt i sin lille verden om en konsert de har vært på, som få andre har brydd seg om.
Imidlertid er det vanskelig å ikke bry seg om John Hiatt. Med en svært solid katalog låter fra 1974 – 2010 er det absolutt en mulighet for at du går fra en Hiatt-konsert og ramser opp de sangene du gjerne skulle ha hørt. På Rockefeller ble det likevel et meget bra låtvalg etter hvert.
Allerede som nummer to kom klassikeren «Perfectly Good Guitar» fra 1993. Hiatt virket i det hele tatt å ha en hangup på tittellåter denne søndagskvelden, ikke færre enn syv albumtittellåter dukket opp.
Til tross for albumspredningen, var konsertkvelden avslørende for herr Hiatt. Over halvparten av live-låtene var hentet fra kun tre album, som ble sluppet i storhetsperioden 1987-1990 (Bring the Family, Slow Turning og Stolen Moments). Hiatt har til sammen sluppet 19 studioalbum siden 1974. Den høyeste plasseringen på de amerikanske listene har kun vært nummer 47.
Men jeg skal slutte å syte nå. Jeg fikk det jeg kom for å høre. «Thing Called Love» som Bonnie Raitt gjorde til en kjempehit, «Memphis in the Meantime» inkludert allsang, «Have a Little Faith in Me» og, for ikke å glemme den kuleste av dem alle, «Riding with The King», med en enorm gitarsolo som B.B. King hadde vært stolt av.
Hiatt var full av selvironi i forhold til hvor karrieren hadde tatt veien, men det hindret ham ikke i stor spilleglede og glitrende humør. Det tradisjonelle smilet fra øre til øre var intakt.
Backingbandet The Combo hadde også full kontroll og gjorde ikke skam på arven etter supergruppen Ry Cooder, Nick Lowe og Jim Keltner som i 1987 hjalp Hiatt frem i rampelyset. Doug Lancio var kongen av strenger og skiftet på mandolin og diverse gitarer hele veien. Bassist Patrick O’Hearn (som blant annet har spilt med Frank Zappa) så ut som han mest hadde lyst til å spille funkjazz med høy strengeføring, og tok ikke alltid de tradisjonelle veiene til målet. Men sammen med trommis Kenneth Blevins kunne man knapt få det tightere.
Litt synd var det derfor at flere nordmenn ikke kom seg opp av sofaen. Men det åpner selvsagt for muligheter: Det blir min tur til å skjelle ut de musikkignorante i all offentlighet.
Jeg gleder meg allerede.
Her er det John Hiatt spilte:
Drive south – Slow Turning (1988)
Perfectly good guitar – Tittelkutt (1993)
The open road – Tittelkutt (2010)
Carry you back home – The open road (2010)
Crossing Muddy Waters – Tittelkutt (2000)
Stolen moments – Tittelkutt (1990)
Master of disaster – Tittelkkutt (2005)
Like a freight train – The open road (2010)
My baby – The open road (2010)
Feels like rain – Slow Turning (1988)
Cry love – Walk on (1995)
Your dad did – Bring the family (1987)
Slow turning – Tittelkutt (1988)
Thing called love – Bring the family (1987)
Real fine love – Stolen Moments (1990)
Tenessee plates – Slow Turning (1988)
Memphis in the meantime – Bring the family (1987)
Ekstranumre:
Have a little faith in me – Bring the family (1987)
Riding with the king – Tittelkutt (1983)
