Plateanmeldelse: The Slow Show – «Still Life» (album, 2022)
Noe beskjemmet må jeg innrømme at jeg ikke hadde noe forhold til det britiske indiepopbandet The Slow Show før jeg hørte deres nye plate. Bandet har holdt det gående siden 2010, og har gitt ut intet mindre enn tre album pluss en EP i forkant av «Still Life». Manchester-bandet er kjent for å lage rolige, episke låter i atmosfæriske lydlandskap. Musikalsk er de slektninger av blant andre Tindersticks.
På «Still Life» er låtene litt mer fokuserte enn tidligere, noe jeg tror er et smart grep som vil gi bandet en større tilhengerskare.
Det første som slår en med bandet er den gigantiske og spesielle barytonstemmen til vokalist Rob Goodwin. Jeg har ikke hørt noe liknende siden Crash Test Dummies sin signaturlåt «Mmm mmm mmm mmm» (1993). Faktisk var ikke Brad Roberts (CTD) i nærheten bassen til Goodwin. Et mektig våpen.
Skiva åpner formidabelt fint med låta «Mountbatten». Goodwin snakkesynger, på sin karakteristiske måte, låten ruller og drivverket skifter underveis. Det hele er mesterlig utført.
«Anybody Else Inside» følger opp like sterkt. Piano og gitarer brukes effektfullt. «Rare bird» er nok en vakker låt som bygger seg langsomt opp slik flere av sporene gjør. Alle låtene er ypperlig arrangert og mange er elegant krydret med koring.
Et kjærkomment avbrekk i platas oppbygging kommer med låt nummer åtte, «Blinking», som åpner med mer trøkk, før Goodwins vers tar det hele ned.
Dette er indiepop i den andre enden av skalaen i forhold til tidligere anmeldte The Reds, Pinks and Purples, siden «Still Life» er en langt mer påkostet produksjon.
Skiva avsluttes med den nærmere sju minutter lange og storslagne «Weightless», hvor Goodwin igjen resiterer teksten og lar låten få tone ut i en vakker trompetsolo. Hele plata har en meditativ og beroligende virkning og anbefales på lik linje med fisking eller en godværsdag i påskefjellet.
Gir du denne flere runder i spilleren sitter du igjen med et av årets fineste album. Sann mine ord.
Foto: The Slow Shows homepage
