Retrokick: PROCOL HARUM – «A SALTY DOG» (album, 1969)
Skulle jeg skrive om en plate til…da ligger denne i en utsatt posisjon. Så, hvorfor ikke? Tittellåta er det mest karakteristiske åpningssporet av alle syttitalls album – vel, de jeg kjenner til om ikke annet, og ja – jeg lar den høre med til syttitallet. «A Salty Dog» er et psyrrealistisk og cinematisk anlagt epos, muligens om sjøfarere og skipbrudne, eller noe helt annet. Jeg vet ikke. Men du kjenner igjen åpningen, allerede fra før første måkeskrik. Et stykke dramatisk popmusikk for piano, vokal, et ganske stort orkester og B.J. Wilsons forunderlige trommespill.
Dette er Procol Harums beste album. Det er absolutt fine ting på de to foregående også, men her høres helhet. Noe som er fullstendig. Det er en befriende balanse og gjensidighet i bandet – om enn bare for en kort stund. Det merkes en viss spenning mellom Gary Brookers sanger og Matthew Fishers bidrag. Det var Fisher som sto for lyden på denne, og lydmessig er «A Salty Dog» den beste produksjonen i katalogen deres. Gruppa mistet noe vesentlig med Fishers fratreden, og enda mer da Robin Trower senere ville ta opp hansken etter Jimi Hendrix. Bassisten måtte også ta med seg sakene sine og gå hjem etter denne plata. Det er synd for han spiller realt og veldig kult.
Etter «A Salty Dog» tar Gary Brooker over styringen av skuta. Kanskje er det det han synger om i tittellåta; «Explore the ship, replace the cook, Let no one leave alive». Eller kanskje ikke. Neste plate «Home» var en betydelig nedtur, selv med Trowers «Whiskey Train» som et særlig frekt åpningsspor. «Broken Barricades», skiva som følger deretter – er rett og slett bare forferdelig. Et skikkelig havari. Men så får skuta vind i seilene igjen. «Grand Hotel» hører hjemme blant deres beste – og viser Brookers visjon for bandet. Men jeg synes ikke Chris Thomas harde lydbilde funket med Procol Harum.
På «A Salty Dog» var situasjonen annerledes. Dette er en bandplate. Havtemaet fra åpningslåta finner vi igjen i Fishers «The Wreck of the Hesperus» med et storslagent og deilig arrangement. Kan jeg si at dette er en plate som har alt? Aller mest noen av deres beste låter – som «The Devil Came Form Kansas» eller «All This And More».
«Crucifiction Lane» kunne vært skrevet for Otis Redding. Det er en fryd å høre Robin Trowers emosjonelt heftige gitarspill. Matthews Fishers orgel som duver, surkler og durer. Det ryker fra rørforsterkerne. B.J. Wilson var en av rockens store trommeslagere med langsomme og underlig nervøse fills. Han var aldri bedre enn her. Og Gary Brooker synger med sjel, kraft og hjerte. «Boredom» er bare gøy; blokkfløyter, perkusjon, kassegitarer og skolemarimba. Ellevilt, og det høres ikke ut som om de kjeder seg – ikke et sekund.
