Hvor mange ganger kan en dame på 40 høre «Elektrisk» på repeat før sikringen går?

Scene fra Vinter-Norge: En familie på fire er på en drøy firetimers biltur for å komme seg hjem fra høyfjellet. Fra baksetet ljooomer Marcus & Martinus. «OOOOOOHHHHH. Eg bli helt crazy av de!!! Du e elektrisk du gir meg støt når e tenke på deeeeeeeeg!!»

Repeat, repeat, repeat. Ispedd fun facts fra en lett euforisk niåring med hektiske roser i kinnene. «Vet du at de bare er 13 mammma? Vet du det? Vet du det? De ble nominert til Spellemansprisen sammen med de derre gamlingene som var populær da du var liten. Hva heter de Ha-ha?» Jeg snerrer lavt: «Nei, de heter A-ha, og jeg var team Magne og de er IKKE gamle!» «Samma det. Men en jeg kjenner kjenner en som hadde en bestemor som bodde ved siden av Marcus og Martinus, og hun fikk autografen deres OG en klem. Helt sant altså. Og de er så morsomme. Og kule!!! Og jeg tror egentlig Marcus er morsomst eller er det Martinus. Det er vanskelig å se forskjell. Og har du hørt denne? VI KJØØRE SLAAALÅM!!! »

Sesong fjørti av «Hver gang vi møtes»
OK. Bare tre og en halv time igjen. Jeg prøver å fokusere på noe annet. Prøver å motstå fristelsen til å spekulere rundt Marcus & Martinus mulige karriereveier framover. Fantasere om hvordan de ender opp som litt dvaske 35-åringer som kun blir booket på døve retrofester på Fornebu i 2038. Ser for meg hvordan de sitter og gråter over vinglasset på «Hver gang vi møtes» sesong fjørti og forteller hvor slitsomt det var å treffe veggen når de kom i stemmeskiftet. Marcus forteller hvordan det alltid var Martinus (eller omvendt, hva vet jeg) som fikk den kunstneriske kredden, mens han følte seg tilsidesatt. Hvor hardt livet blir når man peaker som 13-åring og selger ut Spektrum to ganger på 30 sekunder. «Ja, jeg fylte Spektrum. Men i hjertet mitt var det et tomrom», snufser Marcus (eller Martinus). Så covrer de en Sval-låt (hun er også med) og føler seg levende igjen.

«Baby du vet e trenger deg…. Du og e, vi skreik og vi lo…Så e PLYSTRA PÅ DEG!!»

Jaja, tenker jeg og føler meg som en god kjerring.  Alle vet jo at første skritt på veien mot alderdom er jo å avsky ungdommens musikk. I et forsøk på å være litt forståelsesfull tenker jeg tilbake på hvillken fantastisk kredmusikk jeg hørte på da jeg var prepubertal.

En skremmende liste dukker opp fra glemselen:

1. Jørn Hoel
I en alder 12 hadde jeg altså plakater av skjeggstubbete, hese Jørn på veggene og hørte på tekster som «Elsk mæ sakte» og «Vi skal elske i sneen». Saaaaaklig opplegg. Her burde noen ha stoppet meg.

2. Sabrina
«Boys, boys, boys». Norma Sabrina Salerno var vel sant å si ingen stor sangerinne. Men jeg var dødelig imponert, til tross for at hun klarte å lage en hel video bygget opp rundt det kreative konseptet «nippleslip». Topp forbilde for en gryende feminist der med andre ord.

3. Woodpeckers From Space
Følte meg greit kul da jeg gikk rundt og etterlignet hakkespett-lyden i denne gromlåten. Merker jeg blir svett bare av å tenke på det. Skikkelig T. Singer-skamaktig. Kan ikke en gang se for meg hvordan en biltur hadde vært med dette på øret. Begynner å bli takknemlig for at Marcus og Martinus finnes.

4. Falco
Rock me Amadeus. Ja. Hva kan man si. Fet hyllest av en klassisk komponist altså, men det er jo RIMELIG spesielt og føkka at en tiåring skal ta av på dette her. Men det gjorde jeg altså. Var det meg? Var det samfunnet? Født sånn eller blitt sånn?

5. Grease
Av en eller annen grunn hadde jeg en venninne som hadde fått tak i Grease på video. Den så vi hver dag i et helt år da jeg var ti. Vi likte særlig godt låten «Summer Nights» og sang med på det date-rapeaktige refrenget «Tell me more, tell me more. Did you get very far? Tell me more, tell me more. Did she put up a fight?» Selv om jeg fortsatt elsker filmen er det rimelig sketchy greier. Foretrekker 13-åringer som synger om å plystre på jentene.

Jeg snur meg langsomt til baksetet og hører meg selv si de mest uvventede ordene i det norske språk. En setning ingen 40 år gammel dame noen gang har sagt før: «Setter du på den derre To dråper vann?»