Popklikk anmelder THE ORCHESTRATIONS OF ROBERT KIRBY.

Det er litt rart når «Introduction» fra Nick Drakes BRYTER LAYTER ikke går over i «Hazey Jane II», men derimot til en sang med Keith Christmas. Etter alle disse årene er det først nå jeg fordyper meg i orkestreringen, som utgjør så mye av den korte komposisjonens karakter. I «Introduction», ligger melodien først og fremst i arrangementet.

Robert Kirby var Nick Drakes venn og samarbeidspartner fra universitet i Cambridge. Han skrev som ung mann de flotte orkesterarrangementene til Drakes låter. Omslaget til denne plata refererer til FIVE LEAVES LEFT. Tittelen til kompisens første plate kom fra pakker med sigarettpapir, hvor et skilleblad kommuniserte at det er på tide å kjøpe en ny pakke. Det var ikke mer poetisk enn det.

Jeg visste at Robert Kirby en periode spilte tangenter med Strawbs. Men jeg var ikke klar over omfanget av hans musikalske virke. I 1978 hadde han skrevet orkesterarrangement for 40 album, og jobbet med de fleste store artistene innen britisk folk-rock. Det er utgangspunktet for denne samlingen.

Plata er kuratert av Bob Stanley fra Saint Etienne (altså gruppa og ikke byen); musikkelsker, DJ, journalist og forfatter. Sammen med Pete Wiggs sto han i fjor bak det herlige samlealbumet ENGLISH WEATHER. Temaet for den samlingen var overgangen til syttitallet med begynnende progressiv rock i et høstlig engelsk landskap. Presentert på hvit vinyl.

Robert Kirby tar ulike grep når det gjelder orkestrering. Noen ganger er det som et lett slør. Andre ganger dypt integrert med musikken, som en sentral del av sangens hjerte og uttrykk. Et godt eksempel på arrangementets viktighet for en låts utrykk er Matthew Fishers orgelbidrag på «A Whiter Shade of Pale», som han etter hvert ble kreditert som medkomponist av, selv om den noe eldre Johann Sebastian Bach nok hadde vært riktigere. Men den eldre herren deltok ikke på innspillingen den kvelden i London våren 1967, og fikk således aldri uttalt seg.

Det er flere låter på plata kjenner jeg godt, men som jeg ikke visste at Robert Kirby hadde vært involvert i. Det er en ren vårlig glede å høre disse sangene igjen, slik de med kjærlig oppmerksomhet er satt sammen på denne plata. Litt arrogant trodde jeg at jeg kjente dette stoffet fra før. Det har alltid vært en tidsperiode og sjanger jeg har vært fascinert av. Viser og pop med et slektskap til både folkemusikk og den første bølgen av progressiv rock. Men her er det mye musikk jeg ikke hadde hørt før. Sånn sett blir samlingen åpen og utforskende.

Robert Kirbys orkestreringer fungerer best når de er dypt forent med komposisjonen og utdyper denne ved å legge til en dimensjon. Han skimtes selv i disse låtene med varm personlighet og utsøkt musikalitet. Men Robert Kirby skrev også luftigere arrangement av en favnende og svalende karakter.

Selv fortrekker jeg nok låtene som er nedstrippet, der orkestreringen sømløst framhever sangens innhold på en sympatisk måte. Her vil jeg trekke fram Sheilagh McDonald og hennes «Ophelia’s song». Hun var en ung folk- og visesangerinne som forsvant sporløst, etter et par svært lovende plater, til et telt på en slette i Skottland. Der bodde hun i mangfoldige tiår. Det er ikke bare psykedelisk rock eller countrymusikk som har sine rastløst brennende og uforløste begavelser.

Et gjennomtenkt og lagvis arrangement fargelegger John Cales bittert romantiske «I Keep a Close Watch». Men artisten var ikke særlig begeistret, fordi dette ble lagt på uten hans viten og vilje. Han var selv en skolert og dreven arrangør, og spilte inn en vesentlig råere og enklere versjon senere.

Vashti Bunyans låter er like skjøre som glass fra Nøstetangen, og Kirbys blokkfløyter legger sangen hennes forsiktig i et formskåret etui som den kan hvile i, om enn bare for en liten stund. Tim Hart og Maddy Priors «Dancing at Whitsun» har mye av den sammen følelsen som arrangementene han skrev til Nick Drake.

Et annet fint stykke musikk er Andy Roberts «I´ve Seen The Movie», som har dette undrende erketypiske britiske draget som jeg er veldig glad i. Spriguns med «White Witch» kjenner jeg ikke fra før, men det er en flott låt med et rikt arrangement for stryk og obo, som en lett svalende bris i en sommereng. «Follow on» av Steve Ashely er ypperlig visekunst med bånd til Nick Drake og Incredible String Band.

Det samme gjelder Spyrogyra og «Love Is A Funny Thing» med flere blokkfløyter. Det er interessant å tenke på hvorfor dette undervurderte instrumentet fungerer så fint i engelsk musikk fra The Move til Gentle Giant. Musikerne lærte seg å spille blokkfløyte på skolen. Jeg tror nok lærerne var strengere enn i Norge. Senere, som en dyd av nødvendighet, under svært begrensede studiobudsjetter, gjaldt det å bruke det man hadde til rådighet. Slik fant blokkfløyter en uventet plass i pop og rock historien.

Messingblåserne til Sandy Dennys «Silver Threads And Golden Needles» var det eneste han skrev for henne. Verd å merke seg er den fine slidegitarsoloen til Jerry Donahue. Et annet hyggelig bekjentskap er en låt Shirley Collins sang for en folk-musikal som aldri ble realisert. Stemmen hennes er som en fin årgangsvin. Den kan beskrives i rause og jordende ordelag, men uten at jeg vil prøve meg på det her.

Plata byr også på et forfriskende gjenhør med Richard og Linda Thompsons «First Light». Den har en vakker spirituell karakter, som mange av sangene Thompson skrev i denne tida. «First Light» er et lite vekkelsesmøte i seg selv. Jeg tror på Linda. Hver eneste strofe. Og så elsker jeg illusion med «Madonna Blue». Det er en velkomponert og feiende flott låt, med prog-aspirasjoner, fantastisk pianospill og ektefølt vokal. Illusion forsvant ganske ufortjent i dragsuget fra 1977. Heldigvis er ”Madonna Bue” ganske lang, så jeg kan nyte den, mens teen sakte blir lunken og det begynner å bli mørkt ute.

Det er noen sanger som jeg ikke er helt begeistret for, men kanskje de vokser på meg. I alle fall er det spennende å høre et album hvor det er orkesterarrangementene som er tema og som binder låtene fint sammen. ENGLISH WEATHER var nok en mer variert utgivelse. Det er et mindre scope denne gangen, men uten at det blir for smalt med nerdefaktorpila dirrende på rødt. For THE ORCHESTRATIONS OF ROBERT KIRBY supplerer ettertanke med harmoni og forståelse av britisk musikk på syttitallet.