Med sitt andre soloalbum, «We Become Ourselves », har skuespilleren og artisten Rebekka Karijord tatt kritikerne med storm.

At hennes herlige stemme og de tidvis råe og følelsesladede låtene, har sendt Popklikk-redaksjonen til himmels opptil flere ganger er heller ingen hemmelighet. Vi har snakket med Karijord om blant annet den nye plata og inspirasjonskilder.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på skiva?

– Den handler mye om alle lagene av forsvar og masker vi mennesker går rundt med, og som vi er så redde for å gi slipp på. Spesielt i kjærlighetsrelasjoner. Men tittelen handler også om det å bli eldre. Jeg synes det er så fascinerende at man kan se på gamle menneskers kropper hva slags liv de har levd.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Folk-pop-avantgarde, historiefortelling…

– Hvorfor begynte du å lage musikk?

 

– Fordi det trøstet meg, løftet meg, utfordret meg.

– Plukk ut to favorittlåter fra skiva med begrunnelse.

 

– Sorry, kan ikke velge. Det er en helhet for meg. Men «Oh Brother» er en slags nøkkellåt på plata.

– Hva tenker du om at plata skal lanseres i 18 europeiske land samtidig?

– Det er supergøy og veldig utfordrende med alt som skal gjøres og falle på plass.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Hvordan har det vært å dele arbeidsplass og studio med Ane Brun?

– Veldig koselig. Ane er en perle.

– Betrakter du deg selv som musiker eller skuespiller?

 

– Musiker.

– Hva har låta «Wear It Like A Crown» betydd for karrieren og valgene dine?

 

– Ikke så mye for valgene, men mye for karrieren.

– Slår du et slag for drømmere og fantasien?

– Selvfølgelig! Uten drømmer stopper verden.

– Har du et favorittinstrument?

– Stemmen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Tre beste album gjennom tidene?

– Umulig å velge tre, her kommer en liste:

 

Glenn Gould: «Goldbergvariationene» av Bach; Patti Smith: «Horses»; Little Gang: «Half Of Everything»; Björk: «Vespertine»; Neil Young: «Harvest; Kari Bremnes : «11 ubesvarte anrop»; Gonzales : «Solo Piano»; Cat Power:- «Moonpix»; Brian Eno: «Music for Airports»; Radiohead: «Kid A»;The National- «High Violet»; Elliott Smith: «Either Or»; Talk Talk: East of Eden»; Andreas Scholl & Barbara Bonney – «Stabat Mater» av Pergolesi.

– Dusty Springfield eller Nancy Sinatra?

– Springfield! Stemmen hennes appellerer mer til meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Nina Kinert eller Veronica Maggio?

– Nina! Fordi hun har dybde. Dessuten er hun en venn her i Stockholm, så jeg heier på henne!

– Brian Eno eller Lou Reed?

– Eno! Fordi han har laget «Music for Airports»,  en av mine favorittplater.

 

– Kate Bush eller Madonna?

 

– Egentlig ingen av dem, men jeg må velge Kate. Madonna er litt for kalkulert for min smak.

– Munch eller Picasso?

– Munch! Fordi jeg er skandinavisk og da har man melankolien i beinmargen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Favorittbok?

– Umulig å velge en bok! Det er jo uendelig mange fantastiske bøker i verden, og igjen Man kan ikke konkurrere med kunst. Men jeg kan nevne Simone De Beauvoirs «En veloppdragen ung pikes endringer», kanskje ikke den mest slående av hennes verk rent litterært, men en av de første bøkene som virkelig traff meg som tenåring, og de bøkene blir alltid stående som noe spesielt. Jeg er også veldig glad i noveller, for eksempel av Kjell Askildsen.

– Favorittfilm?

– Pass, elsker altfor mange filmer til å kunne velge en…

– Hvem er tidenes beste vokalist med begrunnelse?

– Umulig. Man kan ikke konkurrere i stemmeprakt. Igjen blir det en gjeng her: Nina Simone, Ella Fitzgerald, Chet Baker, Anthony Hegarty, Mónika Juhász Miczura, Bjørk, Andreas Scholl, Buffy Sainte-Marie, Feist, Matt Berninger, Thom York, Robert Wyatt, Mari Boine.

– Beste konsertopplevelse?

 

– Antony and the Johnsons på en liten scene i Brooklyn før de slo igjennom. Det var kanskje 40 pers der. Og Bjørk i Stockholm i somme på Stockholm Music and Arts. Og ikke minst mitt første konsertminne: Händels «Messias» i Nidarosdomen da jeg var fire år. Mamma sang i koret, og ifølge henne satt jeg uvanlig stille med store øyne i time etter time. Jeg husker det godt, faktisk.

– Hva ville du spurt Paul McCartney om du hadde ham til bords?

 

– Om å fortelle om da han og Linda ble forelsket. Jeg elsker historier om hvordan folk ble forelsket.

– Hvilke planer har du for fremtiden?

– Tar et halvår av gangen. Turnerer fram til desember, så får vi se.