På sin nye plate ”Til Harry” har Hege Brynildsen, foruten å sjarmere oss i senk, valgt å synge på svensk. Språket til artister som Thåström, Lundell, Eldkvarn, Vreeswijk og Taube. Om det funker? Absolutt og definitivt! Popklikk har snakket med Hege om den nye plata, Sverige, Harry og en hel haug med inspirasjonskilder.  

– Hvordan vil du beskrive musikken på ”Till Harry”?

– Det er vanskelig å beskrive sin egen musikk. Jeg har ikke lyst til å legge noen føringer; jeg ønsker at lytteren skal høre ut fra eget grunnlag, med egne referansepunkter. Musikk oppfattes veldig individuelt, og jeg vil ikke farge andres opplevelse av de nye sangene. Jeg overlater sangene til andre ører i håp om at de vil bidra med noe fint hos de som blir kjent med dem.

– Har du en god forklaring på hvorfor tekstene på plata er skrevet på svensk?

– Den eneste forklaringen på hvorfor tekstene på plata er skrevet på svensk, er at musikken etter hvert identifiserte seg som svensk for meg. Jeg begynte å skrive på engelsk til melodiene, noe som overhode ikke fungerte. Jeg la både melodiene og tekstene fra meg, tenkte at jeg måtte lese mer engelsk litteratur, men melodiene ville ikke la meg være i fred. De prikket meg stadig vekk på skulderen. Jeg ville heller ikke gi dem opp for jeg likte dem veldig godt. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med dem fikk jeg en aha- opplevelse og det ble klart for meg at de hadde noe svensk over seg og at jeg måtte ta i bruk det svenske språket.  

– Hva er du mest fornøyd med på ”Till Harry”?

– Jeg synes platen som helhet er flott. Noe jeg sier uten blygsel, men det har tatt tid å komme dit. Det oppleves unaturlig for meg å si at jeg er fornøyd, men ingen av oss hadde gitt fra seg platen før vi var fornøyde. Men nå er den ferdig og må få lov til å leve sitt eget liv. Alle som har vært involvert har gjort en fantastisk jobb og bidratt med sine unike talenter. Jeg er dypt takknemlig for at alle jeg tok kontakt med var åpne og positive, og at de ville være med. Det har vært en sterk prosess fra start til slutt, så det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper «Till Harry» fra meg.

 – Plukk ut to favorittlåter fra plata.

– Jeg liker alle sammen; de er så ulike og har så mange forskjellige temaer. De er fine på hver sin måte så jeg synes det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Men jeg kan nevne «Lyckliga Stunder», som ble til fordi vi trengte en avslutninglåt. Coverlåten jeg hadde fungerte ikke helt, så gode råd ble dyre. Heldigvis dukket «Lyckliga Stunder»opp, en kraftfull, bitteliten sang som sier veldig mye på kort tid.

– Fortell oss litt om Harry og Tor.

– Harry Brynildsen var farfaren min. Han var for meg Haldens svar på Johnny Cash, min helt i min barndom. Harry var høy og mørk, sa sin mening og var en harding, rettferdig og med et hjerte av gull. Snill mot de snille, tøff mot de tøffe. Han var glad i amerikanske biler, og eide flere typer. Lincoln, Cadillac, Thunderbird og Desoto, for å nevne noen. Desotoen ble på et tidspunkt kalt Haldens grønne dronning og vakte naturlig nok oppsikt i en liten by. Harry var også god til å spille poker og reiste ofte rundt i helgene og spilte kort.

Tittelen på platen refererer ikke bare til farfaren min, den handler også om begrepet «harry”. Ord som «harryhandel», «harryshopping» og «harryturer» og det faktum at man ofte blir kalt for «harry» fordi man kommer fra Halden, at man er det motsatte av kul, hipp og trendy. Men for meg er jo Harry også et navn, et menneske og en person. Ikke bare et skjellsord.

Tor Brynildsen er min far, sønnen til Harry Brynildsen. Han er en av Norges aller første rocksangere fra 50-tallet og er fremdeles aktiv. Han er  74 år og ga ut en rockplate da han fylte 70. Når pappa spiller her i Halden den 12. april, på en dansegalla i Ishallen sammen med Anne Nørsti, skal jeg være gjesteartist med et par låter.

 Pappa fikk låne de fine bilene til farfar til og fra spillejobbene sine. Han parkerte ofte litt unna konsertlokalene for at det ikke skulle bli riper i lakken. Av og til spurte han tilfeldige naboer i nærheten om det var ok at bilen sto der. Det var aldri noe problem, folk var alltid snille og gjestfrie, og lot pappa få ha bilen i oppkjørselen sin. Pappa tok godt vare på bilene til Harry og leverte de alltid tilbake blankpolerte og med full tank.

En Thunderbird pappa lånte av Harry bruker han fremdeles. Nøyaktig den samme bilen! Pappa fant den igjen etter mange år i god stand, og nå cruiser han rundt i den på godværsdager med min mor ved sin side. De elsker hverandre fremdeles og svermet i sin ungdom i akkurat den bilen.

– Når gikk det opp for deg at du skulle lage musikk?

– For noen få år siden da en person i musikkmiljøet i Halden ba meg lage egne låter. Musikkmiljøet i Halden er meget kompetent og ressurssterkt, så jeg tok oppfordringen på alvor selv om jeg ikke hadde særlig tro på at jeg kunne lage musikk. Jeg hadde jo aldri gjort det før.

 – Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– I ungdomstiden hørte jeg på mye forskjellig. Jeg var heldig og møtte folk som introduserte meg til møtte fine folk som Bob Dylan, The Clash, Sex Pistols, The Band, Kris Kristofferson, Johnny Cash, Willie Nelson, Dolly Parton, Emmylou Harris, Tom Waits, Nick Cave, Warren Zevon, Bruce Springsteen, John Cougar Mellencamp, Tom Petty, Madonna, Eurythmics, Bryan Adams, Prince, Wham!, Michael Jackson, Elvis Presley og hele The Rat Pack. Jeg hørtes også på 80-talls listepop og rosametall/heavypoprock som Bon Jovi og Meatloaf.

 Jeg er opptatt av låter, ikke sjangre, så for meg spiller det ingen rolle hvilken kategori en låt puttes i. Er låta god, så er den det uavhengig av om det er jazz, klassisk, country eller pop.

– Hvilke planer har du for framtiden?

– Jeg har ingen planer for framtiden. Framtiden kommer og jeg håper bare at jeg får lov til å være frisk, og at jeg får være med så lenge som mulig. Det er jo ingenting som er en selvfølge. Jeg er takknemlig når jeg får synge en sang og forhåpentligvis får jeg mulighet til å lage flere sanger.

– Hvem er tidenes kuleste sanger?

– Elvis Presley, men det finnes åpenbart flere der ute. Jeg liker også godt Dylan, Cave og Warren Zevon. Stemmen til Dolly Parton er helt fantastisk. En av de aller flotteste stemmene vi har i Norge tilhører Paal Flaata. Han er i verdensklasse.  

 – Nevn tre album som har betydd mye for deg.

– ”The Boatmans Call”: Nick Cave, ”Oh, Mercy”: Bob Dylan og ”Sentimental Hygiene”: Warren Zevon. Tre fantastiske plater med bare nydelige sanger laget av tre av verdens beste artister. Er det ikke bare helt utrolig hvor mye fint disse tre har beriket verden med? Ord blir fattige.

 – Gram Parsons eller Johnny Cash?

– Ja takk, begge deler. Det er jo umulig å velge. De er fantastiske på hver sin måte, men jeg har hørt mest på Johnny Cash. Han har laget mange fine sanger og har en av de fineste stemmene jeg vet om.

 – The Beach Boys eller The Byrds?

 –  The Beach Boys. Har hørt mest på dem, men begge gruppene er sykt gode. Det er nok mest koringene til The Beach Boys som fascinerer, mer enn låtene. Gruppa er helt rå på harmonier.

– Taube eller Thåström?

 – Her må jeg velge Taube, mest på grunn av ”Flickan i Havana”. Jeg kjenner ikke hele katalogen hans, fint lite faktisk. Men akkurat den sangen er helt genial. Thåström kjenner jeg heller ikke så godt til. Har sett én konsert på TV med ham for en stund siden og det var intense saker. Mye energi og svette i fint driv. 

 – Neil Young eller Bruce Springsteen?

– Neil Young og Springsteen til og med ”Tunnel Of Love”. Etter det har ikke Springsteen truffet hjertet mitt, dessverre. Neil Young liker jeg fordi han oppleves som ærlig, men jeg hører sjelden på musikken hans. Det er oftest når andre spiller platene hans at jeg lytter, og da har jeg alltid stor glede av det.

 – Rosanna Cash eller Tom Petty?

 – Tom Petty. Han lager veldig fine poplåter og stemmen hans er litt sprø og artig å høre på. Helt særegen, litt skummel og snill på en og samme tid. Det bor en skikkelig luring i vokalen hans. Rosanna Cash er også en flott artist, men jeg kjenner ikke så godt til henne. Den nye platen hennes er jeg nysgjerrig på, folk har tipset meg om den.

– Elvis Costello eller Michael Jackson?

 – Michael Jackson. Han, som Elvis, hadde noe gudbenådet over seg som man svært sjelden finner. En enorm inspirator for en hel verden som på imponerende vis klarte å overbevise alle om at hardt arbeid og talent gir resultater, Nå skal det selvsagt sies at talentet som ligger til grunn var særdeles stort, men dog. At både Michael Jackson og Elvis Presley gikk bort så altfor tidlig er ufattelig trist, tragisk og kunne vært unngått.

 – Nirvana eller Madonna?

 – Madonna. Hun er nådeløst opptatt av å formidle sunnhet. Der i gården er det fine poplåter og god helse som gjelder, og det er en herlig kombinasjon. Hun har brukt statusen sin til å formidle gode verdier til ungdom, og det er bra. I motsetning til mange andre har hun ikke frontet en selvdestruktiv livsstil, men heller valgt å si til lytterne sine at det er viktig å ta vare på seg selv, fordi de er verdifulle. Nirvana hadde en sterk stemme i Kurt Cobain, men grungen var aldri min greie. 

– Emmylou Harris eller Townes Van Zandt?

– Det er umulig å velge. Begge to er helt fantastiske. Jeg har hørt mest på Harris, har noen av platene hennes, men Van Zandt laget jo også utrolig fine låter. Uavgjort!