Plateanmeldelse: Jeff Tweedy – «Warm» (album)

Wilco har hatt pause i 2018, men sjefen Jeff Tweedy har ikke ligget på latsiden. Turné for «coveralbumet» «Together At Last» der han tolket Wilco-låter i akustisk lydbilde, selvbiografien «Let’s Go (So We Can Get Back)» og nå endelig soloalbumet «Warm». Denne plata kommer akkurat i tide til mange av oss skal lage årsbestelistene og den vil være en kandidat

«Warm» er Tweedys plate. Han har gjort det meste selv, men med noe trommehjelp fra Wilcos maestro Glenn Kotche og sønnen Spencer. Lydmessig er dette i hovedsak et (nostalgisk?) blikk tilbake til Tweedys alt.country-liv på 90-tallet. Det kan godt være at selvbiografien har dyttet han i den retningen. «Warm» er nettopp det, en varm og relativt dempet plate. Det skurrer ikke, de lydmessige krumspringene og gitarsoloene som Wilco har gjort til et kjennemerke de siste femten årene, er lagt til side denne gangen.

Noen av oss synes nok de siste par Wilco-platene har vært helt ok, men at de har manglet melodiene. På «Warm» har Tweedy funnet tilbake til dem. Fra den korte åpningslåta «Bombs Above», er Tweedys signatur på plass, med en lett el-gitar, akustisk klimpring, raspete og innlevd vokal og en enkel melodi som setter seg raskt. «Some Birds» er en «up-tempo» pop-låt om det jeg tror er tvetydigheten i livet som skapende artist og hverdagsmenneske.

Tekstmessig er det ganske kryptisk, som vanlig fra Tweedy. Likevel har han åpnet litt mer opp og det høres at han har nådd en viss alder, der saker og ting gjerne begynner å skje med en selv, familie eller venner. I nydelige «Don’t Forget» gir Jeff oss litt livsvisdom: «We all think about dying / Don’t let it kill ya / Don’t Forget / Don’t Forget to brush your teeth / You’ll have a funny smile»…

I «Let’s Go Rain» er Tweedy ute i klassisk «porch-folk»-ærend i god, amerikansk tradisjon: en åpenbar allsangkandidat på konsert. «I Know What It’s Like» hadde ikke vært fremmed på Wilcos to første plater; om følelsen av aldri å passe helt inn noe sted, kanskje alltid på søken etter noe annet og ikke nødvendigvis bedre. Den eneste låta der Tweedy forlater formelen en smule er på «The Red Brick», en insisterende og stakkato sak der han bråker litt mot slutten. I avsluttende «Warm (When The Sun Has Died» og «How Will I Find You» er han på sporet igjen.

«Warm» varmer altså godt. Det er fint å ha en litt mer avslappet og avbalansert Jeff på besøk i stua eller i hodetelefonene. Denne plata bør både kunne vinne noen nye lyttere og blidgjøre gamle fans. Jeg har blitt voksen med Wilco som lydspor og lyttegleden er stor også denne gangen!