Første gang jeg hørte Wilcos nye album «Schmilco» (2016) ble jeg rett og slett litt paff. Det hørtes så hverdagslig og laidback ut. Litt sånn «Nja, vi bare snekra sammen noen låter mens vi fiska»-aktig.

Men så, etter tredje lytting, begynte låtene sakte men sikkert å bygge reir i min senete kropp. Plutselig tok jeg meg selv i å nynne på opptil tre låter fra albumet når jeg ruslet rundt i nærbutikken på min evige jakt etter Gullpinne, Joikaboller og toalettpapir.

Den første låta jeg fikk kokkodilla på var «If I Ever Was a Child», en låt jeg syntes var middels minus første gang jeg hørte den. Deretter fulgte «Normal American Kids», «Someone To Los», «Shrug And Destroy» og «We Aren’t The World (Safety Girl)». Og vips, hadde brorparten av låtene stripset seg fast i bevisstheten.

Jo mer tid jeg brukte på låtene, begynte favoritter som Robyn Hitchcock, The Beatles/John Lennon, Evan Dando, Harry Nilsson og Big Star å dukke opp i horisonten. Særlig The Beatles dukket opp her, der og overalt (meta).

Når det er sagt; Wilco høres fremdeles ut som bandet til Jeff Tweedy. Det lukter fremdeles hestemøkk og maiskolber rundt leirbålet og stemmen til Tweedy er like særegen og stilig som før.

Den store forskjellen ligger i en mer tilbakelent produksjon og færre elektriske gitarer i lydbildet. Når jeg hører på Wilco anno 2016 føles det litt som å ligge i en melodiøs hengekøye med en kokosnøtt i fanget (meta). Unntakene er «Locator» og «Common Sense» som byr på mer motstand og noen snåle (men herlige) arrangementer.

Om gitarist Nels Cline får utfolde seg? Jada, men han må begrense seg sammenlignet med andre album. Noe som er helt greit, selv om hans kunstneriske krumspring savnes en anelse.

Helt til slutt: At skiva heter  «Schmilco» og at den får meg til å tenke på Harry Nilsson er neppe tilfeldig (jada, det er bare å google i vei).