Plateanmeldelse: Lloyd Cole – «On Pain» (album, 2023)
Da «Wolves», den første singelen fra Lloyd Coles nye album, «On Pain», entret mine ører for noen uker siden, ble jeg mer enn en anelse skeptisk. En synthdrevet låt som duver rundt i et atmosfærisk lydbilde i over sju minutter uten verken særlig framdrift eller melodisk teft, stod ikke akkurat øverst på ønskelista fra en artist jeg setter særdeles høyt. Da andresingelen, «Warm by the Fire», traff moder jord lysnet det litt i horisonten. Gitarer (og synth) bygd rundt en klassisk Cole-formel ga meg et håp om at en av rockens stiligste fyrer ikke helt hadde glemt hvor han kommer fra.
Når det er sagt; Coles lidenskap for elektroniske virkemidler og duppeditter, er på «On Pain» så integrert i hans musikalske univers at han neppe vender tilbake til lydbildet han utviklet på 80-tallet med det første. En musikalsk utvikling som også preget hans forrige album, «Guesswork», en plate jeg aldri har fått helt til å gå opp, og hans samarbeid med Hans-Joachim Roadelius i 2013.
Etter første gjennomlytting av «On Pain», der et hav av synth og et atmosfærisk lydbilde setter sitt preg på så godt som alle låtene, visste jeg derfor ikke helt hva jeg skulle mene, tro eller føle. Men, akkurat da jeg var i ferd med å gi opp satte skjebnen inn støtet. Omringet av uutholdelig støy fra et byggeprosjekt rett i nærheten, tok jeg min nye, bærbare Marshall-høyttaler med ut på terrassen og skrudde opp volumet til 11.
Foruten å fjerne larmen, fremstod låtene på «On Pain», som nå traff deler av nabolaget med stor kraft, både potente og majestetiske. Nyansene i lydbildet og den melodiske kraften som alltid er tilstede i Coles musikk, våknet til liv og og ga meg troen tilbake. Etter to gjennomlyttinger på terrassen var min skepsis forvandlet til heiarop og mild beundring. Kanskje ikke dumt å vri litt på vante formler, likevel?
Jo lenger man oppholder seg i selskap med «On Pain», er det lett å tenke at man er del av en slags romodyssé hvor man svever rundt i atmosfæren omgitt av deilige, minimalistiske lydkulisser og Coles praktfulle vokal (han tillater seg å bruke autotune på et par låter!). Men for å maksimere denne tidvis sublime soniske tilstanden, har det i mitt tilfelle, vært særdeles viktig å gønne på litt ekstra lydmessig.
Selv om Cole står for mye av det som skjer selv, har han fått god hjelp av sine gamle venner i Commotions, keyboardist Blair Cowan og gitarist Neil Clark både som musikere og låtskrivere. Produsent Chris Hughes (Tears for Fears, Adam and the Ants, Robert Plant), har også bidratt med sin kompetanse og på vokal dukker både Joan Wasser (Joan as Police Woman), Renée LoBue (Elk City) og Dave Derby (Gramercy Arms) opp i bakgrunnen litt her og litt der.
Tittellåta setter det hele i gang med svevende synther før Coles stemme griper fatt i lytteren på en måte bare han kan. Deretter følger allerede nevnte «Warm by the Fire», der både (trolig programmerte) trommer, bass og el-gitar får være med å forme lydbildet. Spor tre, «I Can Hear Everything», drives framover av en deilig, tung bass og lekne synther på beste vis.
Neste spor, «The Idiot», med referanser til Berlin, Iggy og Bowie, er av det uimotståelige slaget utstyrt med en av skivas fineste melodilinjer. De påfølgende låtene, «You Are Here Now», «This Can’t Be Happening» og «More Of What You Are», duver alle av gårde på en seng av synther, som foruten å ha en repeterende tekst- og låtstruktur, øker en smule i styrke og intensitet jo lenger ut i låta man kommer. Tre låter som krever en viss konsentrasjon og utholdenhet for at lytteren skal fange essensen i låtene.
«Wolves», platas mest krevende låt med en underlig tekst, som tar seg god tid før den kaster anker, er siste stopp på reisen. En låt jeg blir mer og mer glad i for hver gjennomlytting, noe som nesten var en umulig tanke første gang jeg hørte den.
Inspirasjonskilder? Tja si det, men at Bowies Berlin-triologi og artister som Brian Eno og Pink Floyd kan ha bidratt til Coles fascinasjon for elektronisk musikk, skal man slett ikke se bort fra.
På låter som «Wolves», «More Of What You Are» og «This Can’t Be Happening» har jeg en gryende formening om at Cole kommenterer moder jords stadig forverrede tilstand med tanke på miljø og klima, men det er muligens bare meg.
Konklusjon: Med «On Pain» klarer Lloyd Cole kunststykket å forandre sitt musikalske univers samtidig som han makter å beholde både særpreget og essensen som har preget hele hans karriere. Om man som lytter skrur opp volumet og begynner med tittellåta, «The Idiot» og «Warm by the Fire», er alt lagt til rette for en lykkelig slutt på nok en musikalsk reise med en av vår tids beste artister.
