Popklikk velger å være superoptimist på vegne av populærmusikken når vi nærmer oss inngangen til et nytt, kreativt år. Støtt får jeg høre av stadig yngre folk, inkludert min eldste datter, at all musikk var mye bedre før. I likhet med min gamle skolekompis og nye bandkollega Guttorm Andreasen er jeg imidlertid ikke så pessimistisk på musikkens vegne.
«Sannheten er jo at musikken aldri har vært bedre eller mere kreativ eller mindre innavlet eller hatt større bredde enn akkurat i dag», skrev Guttorm i et tilsvar til platedirektør Erik Hillestad tidligere i år.
Og Guttorm minnet oss om tilstandene på 70-tallet hvor NRK-programmene «Ungdommens radioavis» og «Etter Skoletid» hadde musikkmonopol i Norge:
«Det fantes nesten ikke musikk noen steder. Ikke på radio, der pratet de bare, på den ene kanalen, ihvertfall ikke på tv, bare en kanal der også. Husker du hvor lite norsk musikk som kom ut? Det var en sensasjon at det kom plater med norsk musikk den gang vi fortsatt kunne navnet på alle bandene og artistene i landet og hørte på absolutt alle platene som kom.»
Derfor har Popklikk bestemt seg for å gi sitt ørlille bidrag som forhåpentligvis kan bygge tillit til samtidens populærmusikk. Selv har jeg i lange perioder vært ekstremt retrofokusert og begynt å snakke som en gammel mann om ‘de gode, gamle dager’.
Men de siste ukene har jeg begynt å lete etter ferskvare. Og herregud som jeg har funnet!
Det finnes fantastisk mye god musikk der ute. Det som imidlertid er en konstant faktor, uavhengig av samtid, er det fåtall av de flinkeste som opplever kommersiell suksess. For en gammel vinylfantast som meg er det helt glimrende. Det største kicket får jeg hvis jeg kan presentere godt bevarte hemmeligheter for venner og bekjente.
Den første på listen til Popklikk er trioen Die Mason Die. Eller rettere sagt trioen som sannsynligvis nå er blitt til en kvartett.
Så sent som 18. november annonserte bandet etter en tangentspiller på Facebook for å dekke over alle de «skitne tonene» sine.
Den ubestridte sjefen i bandet er Samuel Mason. Han er født i Wales, vokst opp i Australia og bor nå i London. Som en del av en reisedokumentar dro han tilbake til «Down Under» i en dobbeldekker. Turen med bussen årgang 1970 varte et halvt år, og underveis dukket ideen om en EP opp (sjeldent format nå til dags). «Tongues in the Clamp» er nettopp sluppet, og de musikalske kontrastene står i kø.
Sjangeren bandet beveger seg i kalles «Ghost Folk», der også artister som Bonnie ‘Prince’ Billy angivelig skal sortere under. Men det viktigste er at Die Mason Die er en talentfull gjeng som lager veldig fin musikk. Her kan du sjekke ute hele EPen.
Under kan du se videoen til sangen «Lost».
