Med «Klipp meg i ti og lim meg sammen» rett rundt hjørnet er det kanskje på sin plass å reflektere litt rundt den forrige utgivelsen til Gabrielle, knallsterke «Snart, Gabby» fra 2019.
Hjerterå og ubeskyttede tekster om storbyklaustrofobi og senmoderne kjærlighet er her sammenvevd med en silkedyp bass som beveger lydbildet trygt gjennom melankoli og opprømthet. En kinesisk dikter skal ha sagt at diktere banker på stillheten for å få musikk som svar. Det er psykologen Rollo May som kommer med sitatet, i sin drøyt assosiasjonsrike bok om kreativitet, «Mot til å skape» (1975). Jeg har tenkt på dette bildet – bankingen og musikken – og jeg har tenkt på denne platen. Gabrielle banker, men hun banker liksom på tiden – og får musikk i svar. Som på tittelsporet:
Og de sier det går bra, Gabby
Snart, Gabby
Det kommer til å bli din tid, Gabby
I enda et herlig bilde beskriver May kunstnerens venting, gjerne karikert sittende i sitt atelier. May: «Men uansett hvor komisk kunstnerens venting måtte fortone seg på vitsetegningene, så må den ikke forveksles med dovenskap eller passivitet. Den krever skarp oppmerksomhet, akkurat som når stuperen står klar på kanten av stupebrettet og ikke stuper, men holder musklene i følsom balanse i påvente av det rette øyeblikket».
Tilbake da til Gabrielle: Hun har jo stått i tiden før, på listetopperne «Ring Meg» og «5 fine frøkner», men ikke så stødig og uanstrengt som her, noe også hennes nyutgivelser gjenspeiler (hør for eksempel «Ting som ILU»). Tidstypisk og uironisk, skjønt med en viss camp-sensibilitet, er det som om hun her har ventet frem sin form, og hoppet av i rett tid. Her oppleves livet som en avstandsforelskelse, vi kan se passerende trikker formelig fly forbi og en bankende bass fra en klubb som stenger er så vidt hørbar i det fjerne:
Eg tar gjerne trikken til et endestopp
Lener meg mot vinduet og stirrer på
Folk som venter
Tenker de det samme som eg gjør?
Minner meg om folk eg pleide ha i livet før
«Kanskje er alt man kan ønske seg her i livet en sorg så stor at det tvinger en til å bli seg selv før man dør?» skriver Kjersti Annesdatter Skomsvold et sted, og jeg har tenkt på denne platen, på måten Gabrielle fanger inn sin uro i en så presis og tidsmoderne R&B, hvor sorgen ikke lenger oppleves som sorg, men heller låter håpefull og avbalansert, godt hjulpet av Ole Torjus Hofvinds produksjon. Så mens vi venter på neste plate: hør–hør!
