Plateanmeldelse: Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)

 Forspill

Bob Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.

Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.

Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at livene vi lever, for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.

Mangfoldige tyverier

Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.

Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.

Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.  


Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut som singel for noen uker siden, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.

Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.

Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.

Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.

«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:

“You greedy old wolf, I’ll show you my heart
But not all of it, only the hateful part
I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head
What more can I tell you?
I sleep with life and death in the same bed”

Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».

Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.

Dylan trekker veksler på coveralbumene

Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyere ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:

“Mother of Muses sing for my heart
Sing of a love too soon to depart
Sing of the heroes who stood alone
Whose names are engraved on tablets of stone
Who struggled with pain so the world could go free
Mother of Muses sing for me

»Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:

“Black rider, black rider, hold it right there
The size of your cock will get you nowhere
I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound
Maybe I’ll take the high moral ground
Some enchanted evening I’ll sing you a song
Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”

En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langtunna:

“After midnight, if you still wanna meet
I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street
Two doors down, not that far a walk
I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock
I’ll bring someone to life, balance the scales
I’m not gonna get involved any insignificant details”

 
Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.

«The point of no return»

Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.

«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:

“What are these dark days I see?
In this world so badly bent
I cannot redeem the time
The time so idly spent”

Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Her har jammen et aldri så lite trekkspill med Donnie Herron lurt seg med også. Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.

 Skal vi snakke om «årets beste plate»?

Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjør det når han snart fyller 80 år. Vi skriver så ofte at dette må være «årets plate». Selv tror jeg at jeg også nærmer meg denne påstanden nå, bare halvveis inn i året.

Les Morten Solli sin anmeldelse av «Rough and Rowdy Ways» her