Plateanmeldelse: Gretchen Peters – «The Night You Wrote That Song: The Songs of Mickey Newbury» (album, 2020)

“Oh a willow tree is strong enough to bend
Never like the oak that lives in fear of the wind”

—Mickey Newbury, fra “Wish I Was (Willow Tree)”

«Wish I Was» var en av de første sangene jeg falt for hos Newbury for rundt 15 år siden. Til Newbury å være har sangen en ganske lettbeint melodi. Men teksten stiller store eksistensielle spørsmål. Dette klarer Gretchen Peters å formidle. Gir en coverplate med Mickey Newburys sanger meg motivasjon til å gå tilbake til Newburys plater med litt nye ører enda en gang, er jeg fornøyd. Og det gir GretchenPeters’ nye plate, «The Night You Wrote That Song», opptil flere ganger. Ikke minst gir hennes kvinneperspektiv forutsetninger for å kaste nytt lys over sangene hans.

Mickey Newbury ville vært 80 år i disse dager, snart 18 år etter hans død. Han var kanskje aller mest kjent for albumene «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973), album produsert i Cinderella Studio utenfor Nashville. Albumene har en helt unik atmosfære som sammen med de sterke låtene bidrar til at de er evigvarende klassikere.

Kall det folk, kall det country, det spiller ingen rolle. Mickey Newbury er også mannen som satte sammen og arrangerte «An American Trilogy», en medley Elvis Presley avsluttet sine konserter med på 70-tallet. Newbury var en musikernes musiker, og sangene hans er spilt inn av en rekke artister som Kenny Rogers, Waylon Jennings og vår egen Paal Flaata. Kris Kristofferson sier han har lært mer av Newbury om sangskriving enn av noen andre. Uten Newbury, ingen «Bobby McGee».

Mange artister blottstiller seg gjennom sin kunst, jeg mer enn godt er gjennom å skrive om andres. Mickey Newburys melodier, tekster, stemme og produksjon er samlet i en helt egen liga i min verden. Jeg leste en anmeldelse av denne nye plata til Gretchen Peters der det ble hevdet at det er en del bra her, men låtene når ikke opp til Gretchen Peters’ egne. Irrasjonall som jeg er — folk må da få lov til ha sine meninger—ble jeg fornærmet på Mickey Newburys, eller kanskje helst på egne, vegne. Dette sier egentlig intet om Peters’ fine sanger, men alt om mitt forhold til Mickey Newburys. De vil alltid være en del av meg.

Gretchen Peters har det på omtrent samme måte skal det vise seg. Hennes to siste album «Blackbirds» og «Dancing With The Beast» tok for seg tunge temaer, og jeg holdt dem begge høyt da jeg skulle grave frem mine favorittalbum fra siste tiår. Peters selv er veldig stolt av disse albumene, og da hun ikke følte seg klar for å gi seg i kast med å skrive egne sanger ennå, plukket hun frem en femten år gammel idé. En idé om å lage av coverplate med Mickey Newbury-sanger.

Albumet er delvis spilt inn i nettopp Cinderella studio der de tre nevnte og mest kjente Newbury-platene er spilt inn. Heldigvis nøyer hun seg ikke med å plukke låter kun fra Newburys Cinderella-periode, vi får sanger fra store deler av Newburys karriere. Med seg har hun en rekke flotte musikere. Pianoet står sentralt i lydbildet på mange av låtene, og Peters’ mann, Barry Walsh, spiller på tangentinstrumenter. Will Kimbrough spiller gitarer, og pedal steelgitaren til Dan Dugmore setter sitt tydelige preg på mange av låtene og gjør at dette albumet høres mer country ut enn Newbury selv. Vi får også krydder gjennom strykere samt munnspillet til Charlie McCoy. Stemmen til Peters er imidlertid helt i sentrum, og hun har uttalt at Mickey Newburys poesi ikke måtte overdøves.

I et brev sendt til magasinet No Depression og stilet til Mickey Newbury forklarer hun sitt forhold til musikken hans. Hun skriver at sangene må komme fra «a very deep well of sorrow». Hun viser til at dette ikke betyr at Mickey Newbury var trist hele tiden. Når sangene er skrevet, er det ikke hans smerte lenger. Smerten tilhører sangen, den tilhører verden.

De fleste artister ville nok styrt unna å lage en coverversjon av «Frisco Depot». Gretchen Peters skal ha ros for å forsøke. Hun når—heldigvis hadde jeg nær sagt— ikke opp til Mickey Newburys beste versjon av denne låten. Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» med Newbury selv er flott, og det er på mange måter denne hun covrer. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere. Jeg synes Gretchen Peters gjør rett i å la slike vers tilhøre Mickey og ikke nødvendigvis verden.

«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom
When you’re free it seems that you’re hell bent for chains
You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em
Then you deal with the devil for the salvation you sold»
-Fra «Frisco Depots» ekstravers

Et annet godt valg fra Peters er åpningslåten «The Sailor», en sang Peters selv identifiserte seg sterkt med i hennes streben på å etablere seg som artist: “My daddy was a sailor / the salt is in my blood / but here I am in Nashville / bow deep in thismud.». Verset der Mickeys kone, Susan, og sønnen, Chris, er nevnt utelatt. Dette er trolig gjort for å få låten enda mer relevant for egen situasjon.

Låten «Heaven Help The Child» er en generasjonssaga. Førsteverset omhandler Paris i tyveårene, noe som har fått Will Oldham til å uttale: «…though I don’t support theromance of the lives of Hemningway and Fitzgerald …». Utover i sangen blir det mindre romantisk, og bomullsproduksjon og krigføring bringes inn – krigføringen trolig foranlediget av Vietnamnkrigen – før sangen avsluttes med et vers av Auld Long Sayne. Sangens styrke har vist seg vanskelig å gjenskape av andre artister. Nyere Newbury-versjoner er i mine ører heller ikke i stand til å utfordre originalversjonen som den ultimate. Den nakne fremføringen på «Live at Montezuma Hall» (1974) er dog i nærheten. Bill Callahan gjør også en svært vellykket og særpreget versjon av denne. Gretchen Peters’ countryversjon er også fin, men jeg holder en knapp på Callahans om jeg må velge.

I tittellåten heter det «You don’t know how right you were the night you wrote that song”. Opprinnelig viser Newbury i denne låten, utgitt på albumet “The Sailor” I 1979, tilbake til låten “Write A Song/Angeline» på albumet “Looks Like Rain»fra 1969. Ja, ikke bare det; han gjentar et helt vers. Tittelen på Peters’ album henspiller mer generelt til alle Newburys sanger. Peters gjør en flott versjon av denne låten!

Jeg er godt fornøyd med et annet valg Peters gjør. Noen vil nok stusse på at hun ikke tar med en egen versjon av «An American Trilogy». Det begrunner hun godt i sitt brev til Newbury: «Jeg har aldri forstått hvordan noen kunne høre på “An American Trilogy” (og hvilken poetisk ironi at din mest vellykkede kreasjon ble skapt av sanger du ikke skrev) sunget av noen andre, til og med Elvis, når din versjon var så tydelig og definitivt den ene. Men så var hans versjon en hymne, og din var tragedien; og jeg antar at de av oss som synes triste sanger er mer rørende enn hymner, alltid vil være i mindretall.»

Hun gjør også andre interessante valg. Hun beholder det personlige pronomenet «She» i sangen «She Even Woke Med Up To Say Goodbye» som om hun her kanaliserer Newburys egen erfaring, noe Mickey Newburys enke, Susan Newbury-Oakley, har kommentert spesielt. På «Leavin’ Kentucky» er synsvinkelen derimot en kvinnes:

“God I’m just one girl
I wish I was three
Take a forty-four pistol to me
Put one in my brain for his memory
One more for my heart
And then I’d be free”

Låten «Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In)» er for mange kjent fra filmen “The Big Lebowski”, da sunget av Kenny Rogers & The First Edition. Newburys egen originalversjon stammer fra det ikke helt vellykkede debutalbumet «Harlequin Melodies» (1968), men han utga også en flott liveversjon av denne sangen. Låten skal være skrevet som en advarsel mot LSD. Mickeys sønn, Chris Newbury, gitt utrykk for at låten er inspirert av en hendelse der Mickeys kamerat og låtskriverkollega Townes Van Zandt tok noen piller han hadde fått av sin lege mot depresjon. Gretchen Peters’ versjon av denne sangen kan måle seg mot Mickeys egne.

«Saint Cecilia» handler om spenningen mellom det religiøse og det sekulære så langt jeg forstår, et spenningsfelt som den religiøse Newbury ofte erfarte. Dette er en låt Gretchen Peters virker å ha til de grader under huden. En sjelfull, vakker versjon, forsiktig instrumentering:

«Singing, «Blessed be the heavenly
To hell with all the rest.»
Her salvation is her virtue
But her sin’s her emptiness”

På én annen låt synes jeg hun til og med overgår Newbury. La gå at den ikke i nærheten av å tilhøre mine favoritter med Newbury. «Why You Been Gone So Long» fremføres nær som honkytonk, og det svinger sprekt. Herlig!

Plata avsluttes med «Three Bells For Stephen», en hyllest til Mickey Newburys store forbilde Stephen Foster og utgitt på albumet «Lulled By The Moonlight» fra 1994. Dette skal på mange måter slutte en ring: Gretchen Peters hyller Mickey Newbury som hyller Stephen Foster. Likevel er dette en liten nedtur helt på tampen.

Alt i alt er dette blitt en veldig fin plate, og den innfrir alle forventninger. Jeg har allerede spilt den langt flere ganger enn jeg pleier å gjøre med slike coverplater. Og om denne plata bidrar til noen nye Mickey Newbury-fans, er det strålende. Så er det selvfølgelig slik at om man er ute etter den originale nerven i disse sangene, må man gå til kilden. Men også Gretchen Peters klarer å få frem frysninger på ryggen når hun— etter at Charlie McCoy har fått slippe til med et uttrykksfullt munnspill —synger siste vers av «San Francisco Mabel Joy», denne historien der mye forblir usagt mellom linjene, men der vi får vite nok:

“Sunday mornin‘ found him lyin‘ ‘neath
The red light at her door,
With a bullet in his side he cried,
«Have you seen Mabel Joy?»
Stunned and shaken, someone said,
«Son, she don’t live here no more.
No, she left this house four years today,
They say she’s looking for some Georgia farm boy.»”

Foto: Platecovre