Der satt den. Akkurat der den skulle. Ikke oppe i krysset – ikke nede i hjørnet, men midt på. I sentrum av alt.

Skuddet kom fra langt hold, faktisk helt fra andre siden av stadion. Mannen som hadde avfyrt det, hadde lukket øynene. Men likevel traff han og resten av gutta blink – midt i hjertet – som om de stod rett foran deg.

Sangen smøg seg mellom hjerteklaffene og inn i bakrommet.

Roy Bittans trillende piano. den rullende bassen til Garry Tallent, det mektige gitardrysset til Steve Van Zandt, den rustne stemmen til Bruce. Det passet perfekt at Sjefen var blitt forkjølet. Han lå dypere enn vanlig. Akkurat passe dypt. Slik at vi alle kunne synke ned, senke skuldrene og tenke at sånn, sånn burde det alltid være.

Bruce, kjæresten min og jeg. Starten på ferien. Uten en bekymring i verden.

Ved enden av Ullevaal-matta. En sommerkveld sent i juni.

Én låt. Ett liv.

«You just stood there and held me, then you started dancin’ slow
And as I pulled you tighter, I swore I’d never let you go

Point Blank – shot right through the heart»

https://youtu.be/2Ty6ptwDAGY