Plateanmeldelse: Santana – «Afrika Speaks»
Etter å ha spilt den samme gitarsoloen i førti år har gamlefar vendt hjem, i en herlig revitalisert utgave.«Africa Speaks» er spilt inn med sjeldent overskudd og peker framover, men også mot de klassiske skivene, både med den første og den etterhvert noe løsere andreutgaven av bandet. Mine damer og herrer, vi snakker gullperioden; fra «Abraxas» og fram til triple «Lotus», med et omslag like egnet for kontemplasjon som til anretning av eksotiske røkesaker. Milde makrell! Vi er, som amerikanerne sier; connecting the dots.
Sjelden har en artist med tilknytning til rock og populærmusikk, så til de grader fryktløst kastet seg ut i musikalske oppdagelsesreiser, langt inn i det ukjente. Nå kan vi i ettertid hevde at syttitallet var helt rett tid for den slags bedrifter, men Carlos Santana lot det meste stå til, og bega seg inn i jungelen kun bevæpnet med en Gibson SG. Teknisk har han sine begrensinger, men han søkte og fant fram. Den unike viljen, kombinert med spirituelle anskuelser, smakfull innflytelse fra elektrisk jazz og funk skapte et åpent uttrykk, som til tider også kunne lene seg mot renspikket britisk pop. Det er lett å glemme bredden i prosjektet hans.
Når jeg snakker om tidlig syttitall, og det skal ikke så mye til, mimrer jeg gjerne om Beatlesgutta, Neil Young, Deep Purple In Rock, David Bowie, men også Carlos Santana og bandet hans. Det store kicket var Woodstockfilmen på Røa kino. Uka før var det en James Bond film. Til alles overraskelse var rekkefølgen på rullene byttet om. Det ble en underlig surrealistisk forestilling, hvor det var uventet krevende å følge handlingen, som på merkelig vis hoppet fram og tilbake i tid. Døde menn vendte tilbake, opptil flere ganger.
På denne bakgrunn vil jeg hevde at det erforventninger til en viss kronologi i filmene om dronningens superagent med rett til å drepe. Forventningene til «Woodstock» var enorme. Og den skuffet ikke. Richie Havens spilte nærmest hull i gitaren. Alvin Lee ville dra hjem med helikopter, Crosby, Stills, Nash (and Young) gjennomførte sin første konsert, akkurat passe steine og møkkete. Sly Stone kom fra en dimensjon jeg ikke visste fantes, og som jeg har lett etter siden. Men det var «Soul Sacrifice», stammenes rytme i den frie bevegelsen, som vi i beste østre Bærum følte mest affinitet og tilhørighet til, før kondisjoneringen begynte å prege oss, og sakte tok over.
Jeg lå på gresset i Frognerbadet, sjenert, men ganske sommerbrun og myste mot jentene som paraderte forbi, lyttende til «Santana III» fra den bærbare kassettspilleren til noen eldre ungdommer ved siden av. Det var slike øyeblikk jeg ønsket skulle vare. Og på en måte gjorde de også det. Spol litt framover i tid – til jeg sto på scenen i Eikeli Gymnas med en halvakustisk EKO bassgitar, mens jeg fomlet med grunntonene til «Samba Pa Ti», og undret om noen i salen kunne høre hva jeg spilte. Jeg håpet ikke det.
Men inni hampen, for noen flotte album. De beste stundene på «Abraxas» og «Caravanserai» troner høyt der oppe blant det aller beste, når status en gang skal gjøres opp. Gitarsoloen på «Taboo» raser lik en rakett gjennom atmosfæren og langt ut i verdensrommet. Santana var også en sjelden raus bandleder.
Tolkningen av Alice Coltranes «Going home», som han selv knapt spiller på, er et av de flotteste stykkene jeg vet om. Særlig øyeblikket mot slutten, hvor musikken brekker og all vekt eller tyngde frigis. Etterhvert skjønte han at han måtte tilbake til den veien plateselskapet pekte på, du vet; der hvor pengene er. Han begynte å stivne og gjenta seg selv. Carlos Santana ble gjennom årene nærmest en parodi på seg selv. Men på spillelista under, finner du noen tidlige øyeblikk, som viser spennet i det han holdt på med.
Den nye skiva «Africa Speaks» er et overraskende heftig brygg produsert av Rick Rubin. Santana får lov til å være seg selv og ikke minst ta sjanser igjen. Med fritt strømmende elektrisk villskap har han sluppet ut tvangstrøya han var fanget i. Ubundet, rå og kraftfull energi som er tappet rett fra kilden. Santana har ingenting å bevise, men alt å levere. Han gir oss musikk med lidenskap og høyspent ånd, som kommuniserer direkte med energibanene i kroppen. På «Yo Me Lo Merezco» høres han ut som om han ja, nettopp har sluppet ut etter førti år i fengsel. Det er en mektig låt, som jeg endte opp med å spille fire ganger etter hverandre.
Vokalen til spanske Buika er sterkt medvirkende til skivas suksess. Hun er fenomenal. Bandet er også fremragende, et sikkert funky og groovy monster. Skiva har en feiende flott live-feeling, og er heldigvis langt fra klinisk perfekte, men tannløse digitale broderier. Dette er Santana med band i studio, som fyrer med energi lik et russisk kraftverk. Musikken puster i voldsomme øyeblikk av frihet og musikalitet. Til sammen spilte de inn nesten 50 låter i løpet av 10 dager. Så, det kommer mer.
Musikken henter inspirasjon fra mange tradisjoner, uten å gå seg vill. Her er rock som groover og fusion som gir mening. Santana spiller med et hårete hjerte, pedalen i bånn og masse sustain. «Africa Speaks» er sjelevrengende nødvendighet. Dette er Santana og Buikas bidrag for å løfte verden til ny vibrerende vitalitet. Syngende vinder og gråtende beist.
