Eller historien om hvordan svenske damer fortsatt får meg til å føle meg som en klumpete bonde.

Et eller annet smart hode har en gang sagt «å reise vasker øynene». Jeg vil gå enda lenger. Når man forflytte seg ut av velkjente omgivelser kan det noen ganger føles som en både ubehagelig og forfriskende kalddusj. Man får en oppvåkning.

I løpet av livet mitt har jeg vært så heldig at jeg ganske mange ganger har hatt en opplevelse av å bli dyttet inn i slike mentale kald- (og varm) dusjer.

Etter gymnaset pakket jeg og mine beste venner sekken og flyttet til en fransk studentby og innrullerte oss på universitet. Det virket som en god idè at the time. Vi ville ut, opp og fram.

Vi var ikke de eneste som hadde satt kursen mot kontinentet så snart sjansen bød seg. Allerede første dagen traff vi dem på campus: Stocholmstjejene. Det ble kjærlighet ved første blikk. Der stod jeg, i studentuniformen som jeg (i min naive, uvitenhet) trodde gjaldt over alt: Oversized band-skjorte (The Cure eller The Levellers garantert), Doc Martins (gjerne grønne) og baggy jeans.

Jentene fra nabolandet vårt kom derimot fra en ganske annen planet. De var coole, hadde sorte tighte skinnbukser, sotede øyne og feminine topper. De oooset av kulturell kapital. På veggen i kollektivet deres hang det Gustav Klimt-plakater på veggene og de fleste av dem hadde allerede lest Molière. Ikke nok med det. De inviterte gjerne til treretters om kvelden. En kalddusj av en ekspressklassereise for oss bondske nordmenn som kom fra en verden hvor middag betydde en Grændis i ovnen og en sekspakning med øl før man dro på byn.

Ikke minst kunne disse jentene musikk. På dette tidspunktet (vi snakker 1994) befant jeg meg ganske langt inne i Nirvana, Pearl Jam, Dinosaur Jr, Cure og Stone Roses-tåka. Etter å ha levd i mange år med det nådeløse musikkpolitiet på Hulen og Garage på nakken føltes det som en slags oppvåkning fra en lang tung vinter når flickorna satt på sin fjærlette, melodiøse pop.

Og så kom The Cardigans. Jeg kan fortsatt huske følelsen av å sitte i dette svenske kollektivet, i en gammel fransk bygård med høyt under taket med en kopp café crème i hånden og kjenne en energieksplosjonen i kroppen idet tonene av «Rise and shine» skylte over meg. Solen skinte inn de litt skitne vindusrutene, jeg følte meg helt fri og musikken fylte hele rommet.

I det øyeblikket ble Nina Persson heltinnen min. Elegant, sexy og smart. Og så himla cool!! For meg ble hun et feministisk ikon.

I årene som kom har jeg følgt både Cardigans, A Camp og Persson tett. Jeg setter det på når jeg trenger litt påfyll av genuin girl-power, eller vil drømme meg tilbake til en tid da jeg følte meg helt åpen for nye uttrykk og verden lå for mine føtter.

Svenske tjejene fikk meg føle meg som en klumpete bonde. Det gjør de fortsatt. Men kalddusjen åpnet øynene mine for at det er helt greit å digge pop.

Nina Perssons nye album «Animal Heart» kommer ut 10. februar. Her er to smakebiter og en playlist inspirert av svenske tjejer.