Plateanmeldelse: Leonard Cohen – «Thanks For The Dance»

Anmeldt av Tormod Reiersen

Så kom det ei plate med ny Leonard Cohen-musikk tre år etter hans forrige – fantastiske «You Want It Darker» – og tre år etter hans død.

Leonard Cohen er en av rockens aller største poeter. Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan, Paul Simon og Townes Van Zandt, var det forfatter han startet som, og platekarrieren begynte først i 1967, mer enn 10 år etter hans litterære debut. Leonard Cohen måtte i 2008 på veien igjen for å tjene penger etter at det viste seg at formuen var borte. Forretningsføreren hadde bedratt ham. Den tre og et halvtime lange konserten jeg overvar i Oslo Spektrum i 2013, står for meg som en av mine aller største konsertopplevelser.

En Cohen i toppslag hadde med seg musikere som visste å gi låtene akkurat det de skulle ha. Mange av sangene låt bedre enn på plate. Jeg har hørt «Hallelujah» i uttalige versjoner, men når Cohen synger den, skjønner man at sangen har en dybde som andre artister – fine versjoner til tross – ikke klarer fullt ut å formidle. Cohens versjon var dog selv inspirert av hans fortolkere.

Cohens platecomeback som 78-åring i 2012 har få artister matchet. «Old Ideas» ble etterfulgt av «Popular Problems» (2014) og «You Want It Darker» (2016), der særlig først- og sistnevnte er helt oppe blant Cohens beste utgivelser. Cohen døde bare få uker etter at «You Want It Darker» ble utgitt. Han etterlot seg dikt og skisser, skrevet over de seinere årene. Den rustne vokalen var spilt inn. Leonards sønn, Adam, fikk/tok oppgaven med å fullføre et siste album, «Thanks For The Dance». Han har også bidratt med mye av musikken. På sitt beste kan denne måle seg med fantastiske «You Want It Darker».

Tekstmessig får vi mye av det vi er vant til hos Cohen – kjærlighetens seire og tap, filosofiske tanker om verdens tilstand og store doser selvironi. Åpningslåten «Happens To The Heart» er av de aller fineste du får høre i år:

«I was always working steady, But I never called it art, I got my shit together, Meeting Christ and reading Marx, It failed my little fire, But it’s bright the dying spark, Go tell the young messiah, What happens to the heart»

Få artister har så eksplisitte seksuelle skildringer som Cohen. Han går her kanskje ikke så langt som i for eksempel nevnte «Hallelujah» («remember when I moved in you, and the wholy dove was moving too»), men han styrer ikke unna lyst og begjær som i «The Night of Santiago»: «So I took her to the river, as any man would do».

Her er en egen låt til Cohens store kjærlighet, Marianne Ihlen: «Who broke the heart and made it new, Whos’s moving on, Who’s kidding who…and now you’re gone…»

Teksten må være skrevet helt mot slutten av Cohens liv, Marianne døde bare få måneder før ham. Det er godt kjent at Cohen skrev et farvelbrev til Marianne da hun lå på dødsleiet. «Puppets» er på sin side en besk politisk kommentar, litt i samme gate som den snart 30 år gamle «The Future». Og stemmen, den høres – som så ofte før – ut som den kommer fra det hinsidige, men nå gjør omstendighetene at dette føles enda sterkere enn før.

Andre flotte låter her er tittellåten, en ny versjon av en låt Anjani Thomas utga i 2006, og «It’s Torn». Alle låter har imidlertid kvaliteter som gjør dem verdt å nevne. Javier Mas, som spilte live med Cohen mot slutten av hans liv, bidrar med sine strengeinstrumenter i stor grad til at dette har blitt så fint som det har. På albumet finner vi også en rekke andre musikere som blant annet Damien Rice, Jennifer Warnes og Beck.

«Listen to the hummingbird, don’t listen to me».

Neida, lytt til Cohen. Det er mørkt, dystert og uendelig vakkert. Han leverer igjen en sterk kandidat til et av årets aller beste album der han hilser oss fra den andre siden, for å låne en setning fra en av hans 80-tallslåter. Nick Cave fremholder Leonard Cohen som sitt store kunstneriske forbilde. Om du lytter til årets plater fra de to herrene, vil du raskt forstå hvorfor.