PLATEANMELDELSE: Marianne Faithfull – «Negative Capability» (album)
Jeg tror mitt første møte med Marianne Faithfull var albumet «Broken English» fra 1979. En suggererende, moderne og lysende plate: herjet liv i et neonfarget new wave-sound – Faithfulls idiosynkratisk såre stemme forent med et tidstypisk og samtidig tidløst disco-inspirert lydbilde. Det er rart nå å tenke på at hun den gangen bare var 30 år, yngre enn for eksempel Blondies Debbie Harry. Siden det har hun dukket opp med jevne mellomrom. Chanteuse-rollen kler henne bedre desto eldre hun blir – allerede i 1987 gjorde hun en glitrende «songbook»-plate, «Strange Weather».
«Negative Capability» må være noe av det fineste Marianne Faithfull har festet til riller siden det. I et ytterst kledelig, stort sett neddempet og hovedsaklig akustisk lydbilde, får vi melankolske sanger som besynger et hardt og levet liv, framført med en sårhet hun er helt alene om. «Misunderstanding», der Sivert Høyem figurerer på låtskriverlista sammen med Faithful selv, Ed Harcourt og Robert McVie, åpner det hele i et Leonard Cohensk toneleie og et Nick Cave-aktig komp. Det blir ikke vakrere.
Cave selv dukker opp som både låtskriver, tangentmann og bakgrunnssanger på «The Gypsy Faerie Queen», bygget rundt figuren Puck fra Shakespeares «A Midsummernight’s Dream». Caves våpendrager og fiolinist Warren Ellis bidrar på mange av låtene. Men det er hederskaren Ed Harcourt som er platas hovedlåtskriver ved siden av Faithfull selv.
En mørk plate er det blitt, men ikke uten den nødvendige strimen av håp: det handler om sorg, død og tap av gamle venner, som Anita Pallenberg. Når Faithful synger «Don’t Go», handler det altså om å stikke av på den definitive måten. Kanskje gir de underliggende grunntemaene på plata også ny mening til nyinnspilte «As Tears go By», hitlåta som Andrew Loog Longham, kommende elsker Mick Jagger og Keith Richards skrev til henne i 1964.
Platas mulige høydepunkt er nettopp sangen som skal være om vennina Pallenberg. Tekster kommer ikke så mye enklere og mer rørende enn dette:
“Born to live and born to die, Aren’t they just the same? We’re always breaking someone’s heart. Especially our own. Life goes on its joyful way. As usual nothing’s as it seems. But to die a good death is my dream. And I wish it for all, for all I know and love. Deep down below and high above We’re born to die, no one to blame. We’re born to love, we’re all the same”
Foruten de nyskrevne sangene og den nyinnspilte gammelhiten, gjør denne store, engelske sangtolkeren også en glitrende versjon av Dylans «It’s all Over Now, Baby Blue». Sangen som skiller seg markant fra de mange personlige, sorgpregete tekstene er samtidsraljerende «They Come at Night», skrevet sammen med Mark Lanegan. «They come at Night and the world ges blind with fear» – formodentlig inspirert særlig av de tragiske terrorhandlignene i hennes kjære Paris, der hun bor.
Plata er fortreffelig produsert av PJ Harvey-produsent Rob Ellis og nevnte Warren Ellis.
