Når jeg først kicker på noe, spiller jeg det til døde.

Rart med det, men jeg tror hjernen min er litt defekt. Det er akkurat som den henger seg opp. Særlig når det kommer til musikk. Jeg blir på en måte avhengig av å spille en låte på repeat. Jeg får ikke nok. Igjen og igjen går den. Ofte kommer hjernehakkingen til syne i spesielle situasjoner. En lang stund i vinter kunne jeg ikke ta meg en joggetur uten at jeg startet oppvarmingen med «Styggen på ryggen». Jeg maktet ikke å starte på noen tunge jobbrapporter uten Jewels «Pieces of You»(skyldignytelse-alarm) i ørene. Hver gang familien skal på biltur blir det liksom ikke helt riktig før alle synger i kor etter «Påfugl» på full styrke.

Nå er det Damien Juranos «Ohio» (i en helt spesifikk remix) som har trollet med hodet mitt og jeg bare MÅ ha minst en gang daglig. Det er som et sug i kroppen og har vært sånn i alt for mange uker. Det er direkte usunt hvor mange ganger den låten har surret og gått mens jeg halser avgårde i hverdagslogistikken.

Et annet vinter-hekt er Kate Tempest «Circles». «I go round in circles». Word. Om igjen og om igjen kan jeg høre på den fantastiske briten som ticker alle boksene mine.

Kicket har sin bakside. Dersom du noen gang har prøvd å styrte en boks kremtopp så vet du hva jeg snakker om. Plutselig sier det stopp. Og så kan jeg aldri mer høre låten igjen uten å bli bittelitt kvalm. Sangen dør en brå død og blir liggende begravd forevig. Men det er en helt annen historie.