Takk, takk, takk Ane Brun. Noen ganger er musikk den beste medisinen.
I motsetning til de mannlige mennene i Popklikk-redaksjonen så er det ikke så ofte at jeg gråter første gang jeg hører en ny låt. Det tar meg gjerne en gjennomlytning eller to før de liksom sitter. Da kan jeg imidlertid gå inn i et nesten slitsomt tvangsforhold med låten der jeg må høre den daglig i måned etter måned (Hei, Daniel Kvammen og «Daue fuglar»)
Se for deg dette. Jeg befinner meg på jobbreise. I en liten norsk småby. Jeg rusler tilbake der jeg skal bo. Været er strålende, men jeg har en slags uro i kroppen. En rastløshet. Jeg har for mye å tenke på. Tankene spinner rundt. Hodet verker bittelitt. Musklene er littt for stramme. Jeg føler meg sliten uten å ha en god grunn. Jeg begynner å vikle meg inn i en idiotisk bommulsdott av bestående av bekymringer. «Hvordan skal vi få tid til alt? Hvordan skal det gå med minstemann som begynner på skolen snart? Hvordan skal jeg klare å være en god nok mor, venn og kone?» Du skjønner tegningen. Sutre, sutre, sutre. #middelklassehælvete.
Jeg setter på meg headsettet og kommer plutselig på at jeg har fått tilsendt den nye Ane Brun platen «When I´m free». Kjører på første tracket «Hanging».
POW! Etter første tonene reiser hårene seg på armene mine. Jeg får gåsehud på øreflippene. Runners high uten å løpe.
Det er som om låten går rett inn i sentralnervesystemet mitt og sprer seg fra tærne og ut i fingerspissene. Skuldrene senker seg. «Something in me wants to keep the air. Breathe in and stay put», synger Ane og jeg kommer på å puste ut ordentlig. Tar meg et godt magadrag av den friske luften. Føler meg avslappet. Jeg tenker at det er helt utrolig at det er mulig å lage noe som er så utrolig fint og musikalsk og ærlig på en gang. At Ane Brun er et musikalsk geni som umulig kan få den hyllesten hun fortjener.
Og jeg skal være ærlig. Så feller jeg en tåre eller to.
«When you let go. You´ll be alright then. When you let go you will be relived. When you let go you will find peace.»
Takk skal du ha Ane.
