Popklikk vil i tiden framover mot julaften og i romjulen, benytte anledningen til å republisere anmeldelser av plater vi mener er blant årets beste. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.
Her kan du lese om ett av gullkornene som fort kan ende opp på en av «Årets beste»-listene:
Plateanmeldelse: Wilco – «Cruel Country» (album, 2022)
Tre år etter fine «Ode To Joy», er Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges.
Resultatet er et plate der musikken i stor grader rusler avgårde i et behagelig tempo pakket inn i et relativt enkelt og ukomplisert lydbilde, og der låtene i stor grad er spilt inn live i studio (The Loft). Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta.
Alle de 21 låtene er skrevet av bandets urkraft, Jeff Tweedy, som i løpet av de siste årene også har sluppet opptil flere svært imponerende soloplater.
En time og 17 minutter med musikk, er mye å fordøye selv for hardbarka musikkentusiaster. Det er ikke mange som har stamina til å holde konsentrasjonen i sjakk over så lang tid. Men sånn sett er «Cruel Country» et fint sted å øve opp sin evne til å fokusere og la seg rive med. For etter noen gjennomlyttinger, der flere av låtene i begynnelsen synes å skli over i hverandre, åpner det seg opp et usedvanlig vakkert og tiltalende musikalsk univers der nyansene og melodiene etterhvert farger enkeltlåtene. At tankene rett som det er går til George Harrisons mesterverk «All Things Must Pass», sier det meste.
Selv om denne anmeldelsen må sees på som en underveisvurdering, er det ingen tvil om at jeg allerede er svært begeistret og mer enn en smule imponert. For å lage et vellykket dobbeltalbum bestående av 21 låter, som alle innfrir, er en usedvanlig krevende øvelse. At noen av låtene treffer litt hardere enn andre, er innlysende, men som helhet fungerer «Cruel Country» over all forventning.
Som de fleste som digger Wilco, startet mitt forhold til Jeff Tweedy da han, sammen med Jay Farrar, var grunnpilarene i Uncle Tupolo, bandet som rakk å gi ut fire glimrende alt-country-plater i perioden 1990-1993, før de ble oppløst.
Og vips, så hadde jeg to nye, og svært begavede band, å forholde meg til. Jeff Tweedys Wilco og Jay Farrars Son Volt. To band som til sammen har gitt ut en haug knallsterke album. Men der Son Volt beveget seg videre i et musikalsk terreng der countryrocken har vært bærebjelken, har Wilco i langt større grad tillatt seg å eksperimentere og leke seg med forskjellige musikalske uttrykk.
At Tweedy og Wilco på «Cruel Country» igjen omfavner countrymusikken, føles derfor helt riktig, selv om det neppe skyldes at Tweedy har latt nostalgien ta overhånd. For Wilco har gjennom hele sin karriere alltid hatt minst ett bein i countryleiren.
Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA. Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints».
Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som trolig bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling.
Foto: wilcoworld.net
