Popklikk vil i tiden framover mot julaften og i romjulen, benytte anledningen til å republisere anmeldelser av plater vi mener er blant årets beste. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles det visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Her kan du lese om ett av gullkornene som fort kan ende opp på en av Popklikks «Årets beste»-lister:

Plateanmeldelse: The Boys With the Perpetual Nervousness – «The Third Wave Of…» (album, 2022)

Melodier, hooks og ringende gitarer. Noen ganger trenger vi ikke mer! The Boys With The Perpetual Nervousness (TBWTPN) er nemlig her igjen, med sitt tredje album «The Third Wave Of…». Man skal vokte seg for å ta i bruk for store ord i anmeldelser på en beskjeden musikkblogg som Popklikk, men jeg lar det stå til: Kan dette være årets beste gitarpop-album? Eller rett og slett Årets album, full stopp?

Noen vil sikkert innvende at dette ikke er «originalt nok», som folk alltid gjør når det gjelder denne fantastiske jangle-/power-/gitar-popsjangeren vi er så glade i. Til det vil jeg rett og slett svare: So what?

Som bandet selv framhever i liner notes på Bandcamp: dette er den perfekte platen å ta fram etter en heller stri dag på jobb, når ting går en litt imot og man trenger å drømme seg litt bort. Over ti låter og 27 minutter tar TBWTPN oss med på en reise «close to home», kan vi kanskje si, der hypermelodiske øyeblikk, fengende gitarriff og tekster om det fine, men endog så skjøre hverdagslivet.

Bandet består av vokalist, gitarist og bassist Andrew Taylor (også kjent fra Edinburghs fineste Dropkick) og trommeslager Gonzalo Marcos. Med seg har de blant Iain Sloan (Dropkick) på steel-gitar og kultheltinnen Mary Lou Lord på bakgrunnsvokal.

I ånden til dette albumet trenger vi ikke dra det ut i det lange og brede. TBWTPN serverer små, jangly Teenage Fanclub’ske mesterverk i åpningsduoen «As The Day Begins» og «Look Back» og videre i spor som «Open Up The Box», «Turning Red» og «Old Pictures of Ourselves». Låtene kjennetegnes av smittende gitartoner, en stødig rytmeseksjon som holder alt sammen og himmelsk koring.

«In the Right» og «Out of Time» tas tempoet opp et lite hakk og gir utløp for anelsen mer skurrete gitarer og powerpop-driv. Disse øyeblikkene gir oss som lyttere litt mer å bite i, men hele tiden innenfor Taylors og Marcos’ vinneroppskrift!

I nydelige «Isolation» tar bandet det ned et hakk, de introduserer kassegitarene og gir oss et tilbakeblikk på pandemi-livet, med Mary Lou Lord som den perfekte bakgrunnsvokalist. Det hele avsluttes med den litt såre «Old Ways» hvor Andrew Taylors vokal tar oss med inn i nok en fin, liten hverdagshistorie.

En perfekt plate, vil jeg si. Det er lov å være uenig i det, men ikke før du har satt på albumets femte spor «The Stars Go Round»! Jeg sier ikke mer, nå skal jeg bare lytte til «The Third Wave Of…» en gang til…