Popklikk vil i tiden framover mot julaften og i romjulen, benytte anledningen til å republisere anmeldelser av plater vi mener er blant årets beste. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles det visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Her kan du lese om ett av gullkornene som fort kan ende opp på en av Popklikks «Årets beste»-lister:

Plateanmeldelse: deLillos – «Evige dager» (album, 2022)

For meg har deLillos blitt en god venn jeg ikke klarer meg uten. En venn jeg har kjent siden 1985, da jeg møtte dem for første gang. En venn jeg har sust avgårde med gjennom gode og dårlige tider.

Og nå er de her igjen med nok et album – det nittende i rekka. Et album med en litt annen vri enn tidligere utgivelser. En vri som består i at a) albumet er bygd opp rundt to lange komposisjoner fordelt på side 1 og side 2, om du kjøper vinylutgaven, og b) at bandet har implementert et dogme-element som innebærer at gitaristene Lars Lundevall og Lars Lillo-Stenberg ble møtt med pekefingre om de nærmet seg en akustisk gitar.

Digitalt er plata delt opp i 18 spor der cirka halvparten av dem binder de «egentlige» låtene sammen. Sporene som limer helheten sammen består av korte mellomspill/overganger der el-gitarer får utfolde seg. Selvom tematikken i tekstene ikke nødvendigvis er i slekt med hverandre, oppstå det likevel en følelse av en felles påvirkning som kan minne om det man en gang for (ganske) lenge siden ville kalt et konseptalbum.

«Evige dager» er, tross vriene beskrevet over, klassisk deLillosk. Når det hevdes at bandet denne gangen har latt seg inspirere av progmusikk, må jeg,  fordi jeg ikke er særlig bevandret i den sjangeren, melde pass. For der noen sikkert hører Genesis og Jethro Tull, hører jeg stort sett bare Pink Floyd og 10cc.

At mange av deLillos klassiske album ble unnfanget i det forrige årtusenet, skygger ikke for det faktum at bandet har holdt fanen svært høyt også etter at vi ruslet inn i 2000-tallet. Fra «Midt i begynnelsen» (2002) til «Dum som et menneske» (2020), har deLillos skjenket verden mange magiske musikalske øyeblikk.

Noe de – med uforminsket kraft – fortsetter med på «Evige dager»; et album som utvilsomt kan ta opp kampen med flere av utgivelsene som ble sluppet den gangen Oslo sentrum var fylt opp med banker, telefonkiosker, videosjapper og bakte poteter.

Selvom sporene flyter over i hverandre, oppleves de fleste av dem likevel som enkeltstående låter som står godt på egne ben. Låter skrevet av de tre Larsene hver for seg (og sikkert litt sammen). En låtskriver-trio som utfyller hverandre på utmerket vis.

Omhyllet av el-gitarer, bass, trommer og litt tangenter her og der, synger bandmedlemmene med de stemmen de har og vell så det, både som solister og korister (mye sabla fin koring!).

Tekstene er som alltid både smarte, underfundige, lune, kloke, ettertenksomme, snåle og bevaringsverdige, og handler om alt fra makt og avmakt, lengsel, kjærlighet, det store, store havet og om en verden som må (begynne å) ta seg av verden. Teksten på «En beskjeden mann» er for eksempel så latterlig bra at det blir både skummelt og fint på en og samme tid. Det er i det hele tatt mye livsvisdom og klokskap å spore i tekstene, formidlet av fire menn i sin beste alder.

Noe av det mest beundringsverdige med deLillos, er at de gjennom en lang karriere har maktet å holde kvalitetskontrollen på et usedvanlig høyt nivå. Uavhengig av trender og synsing har bandet klart å skape et eget musikalsk univers med både særpreg og store doser sjarm. Å snu opp ned på ting er muligens revolusjonerende, men sjeldent veldig fruktbart. Det er som oftest de små forandringene eller en ny vri som gjør susen og tilfører ny energi og framdrift. Noe deLillos, godt hjulpet av noen små justeringer, lykkes ualminnelig godt med på «Evige dager».

Det er bare å nikke bekreftende når Lars Lillo allerede på første spor synger «Vi skal være enige om at alt er kjempefint». For akkurat det stemmer jo på en prikk. Og derfra og ut blir det bare bedre og bedre. Høydepunkter? Veldig mange, men akkurat nå reiser hårene seg litt ekstra når låter som «Beskjeden mann», «Enda en gang, «Du må ikke si det», «Tre små ord», «1993» og «Det store havet» tar fart og suser avgårde både sent og tidlig.

Lyttetips: «Evige dager» nytes best i selskap med en klase grønne druer og en pose Bassets engelske konfekt. (Espen A. Amundsen)

Plateanmeldelse: deLillos – «Evige dager» (album, 2022)

deLillos synger om den store sammenhengen; hvordan alle små og store ting både er knyttet sammen og påvirker hverandre. Men det er likevel de små hendelsene som skaper bevegelsen framover. Det er alt det du kan gjøre selv – hver eneste dag – som gir retning til helheten vi er på vei mot. Plata er breddfull av gode refleksjoner; som kan være inspirert av Charles Eisenstein.

Sangene handler om å bevege seg fra vår tid til en annen. Fra fryktens tidsalder mot en ny tid; til dager av enhet, samhold og forståelse. Til en vakrere verden. Albumet formidler helhet. Sangene ruller forsiktig over i hverandre, og knytter et spor til det neste.

På omslaget ligger en yngre utgave av Lars Lillo under dynen, og har sannsynligvis en god dag med progressiv rock på stereoanlegget. Det var umulig å vokse opp på syttitallet uten å la segberøre av Pink Floyd og andre storheter fra den progressive rockens gullalder. På denne plata ser deLillos seg tilbake mot progressive herligheter – uten at dette på noe vis føles anstrengt.

Vi befinner oss likevel stort sett i et velkjent musikalsk univers. Men det er en dybde her som bringer noe nytt. Som da Lillo-Stenberg synger «Hele verden må bli en verden som tar seg av verden». For det er på tide å si farvel til den gamle «fortellingen». Denne fortellingen om adskillelse; og at krig er nødvendig for å opprettholde frihet. Denne fortellingens brutale virkemidler for å opprettholde seg selv.

Men det er ikke slik; hele verden er knyttet sammen i en finmønstret vev av koblinger der «alle steder» gir liv og opprettholder hverandre; på samme måte som kroppens organer og funksjoner bare eksisterer i samspill. Vi er alle en. Det som er i meg – er i deg. Eller som i en sang av Bob Marley; «One Love».

Mitt ideal for progressiv musikk, er musikk som er nysgjerrig; som utforsker og som ikke er bundet til et forventet uttrykk eller innhold. Jeg synes deLillos lykkes godt i å fornye seg og samtidig ta vare på sin egen musikalske identitet. Albumet er åpent og viser mot noe nytt. Inspirasjonen er hentet like mye fra svensk progressiv rock som fra Pink Floyd.  Her er flotte sanger. Jeg liker godt «Tre små ord» og «Skummelt og fint» som sitter særlig stødig med en nydelig gitarsolo. Vokal og gitarlyden er velklingende og balansert mikset, med litt orgel som bruser under noen steder.  

På denne plata har deLilllos «mye på hjertet». En sang som «Naboen min» er tilsynelatende en bagatell, men den handler om noe viktig – å gjøre det som gir glede. Altså dette andre, som ikke lar seg kvantifisere eller måles – som avviker fra det «fortellingen» sier vi skal gjøre, utføre, produsere eller levere. La oss spille musikk, stelle i hagen, snakke om solnedganger og gjøre fine ting sammen.

Det er den store bevegelsen; den som ikke har navn eller tilhører noen organisasjon. En stille bevegelse mot en ny tid, der menneskets rolle er å gjøre det vakre, ta vare på hverandre, pleie og stelle jorden vi lever på. For det er vår oppgave.

På avslutningen «Det er havet som er størst», synger Lillo–Stenberg om det som binder oss sammen. Til enhet og felleskap; i det vi slipper fri fra fortellingen som vi har blitt programmert med i generasjoner, fra det smertefulle ubehaget under distraksjonene, når fortellingen ikke lenger kan opprettholde seg selv. Når vi tar inn over oss en dypere forståelse som kommer fra hjertet. Det uendelig store hjertet. Når vi ikke lenger er fiskene som spør; «Hvor er havet?» (Eivind Sigurd Johansen)

Foto: Veronica van Groningen