Popklikk vil i tiden framover mot julaften og i romjulen, benytte anledningen til å republisere anmeldelser av plater vi mener er blant årets beste. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles det visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Her kan du lese om ett av gullkornene som fort kan ende opp på en av Popklikks «Årets beste»-lister:

Plateanmeldelse: Alvvays – «Blue Rev» (album, 2022)

«Blue Rev» er visstnok en slags kanadisk rusbrus, ofte første bekjentskap med alkohol for kanadiske tenåringer, bedyrer Alvvays’ frontfigur Molly Rankin i et ferskt intervju med Klassekampen. For indiepop-interesserte lyttere/lesere er det imidlertid først og fremst tittelen på det nye albumet med denne gjengen duggfriske «Torontoværinger».

Selv har jeg ikke fullt med i timen og ante ingenting om dette bandet før et yngre familiemedlem nylig spilte minihiten «Archie, Marry Me» fra 2014 for meg – en totalt uimotståelig og helt perfekt poplåt.

Så da er det en glede å kunne prøve å ta igjen det tapte ved å fastslå at tredjealbumet «Blue Rev» er en innertier i denne sjangeren – eller egentlig, i alle sjangre som innbefatter popmusikk med gitarer. Det er et album uten nevneverdige svake punkter. Kall det powerpop, indiepop, hva som helst. Det jeg digger her er at utgangspunktet er gedigne låtskrivertalenter, og et finfint band rattet nennsomt inn av den velrennomerte produsenten Shawn Everett.

Inspirasjonskildene er lett å oppfatte, men aldri plagsomt i veien for de varierte, dels spretne, dels tilbakelente låtene. Det er Beatles og Big Star, Pixies, Lilys, New Pornographers, Go-Go’s, Best Coast, Lush og blodige valentinere, men med alle popføttene solid på plass i 2022. Betegnende nok er låta kalt «Tom Verlaine» krydret med en akkurat passe smakfull dose Kevin Shields-aktig «glide-gitar».

Synther som nesten tipper over i småpompøst Cocteau Twins-land avløst av hissige fuzzgitarer. Tekstene virker som en slags «stream of conciousness»-tripp der det er vrient å få øye på «budskap» og liknende trivialiteter, på den annen side slipper vi den uutholdelige dagbok-stilen som preger altfor mye samtidspop. Men linjer som dette vitner om klasse:

«I dropped out/College education’s a dull knife/If you don’t believe in the lettered life/Then maybe this is our only try», som Molly synger på eminte Easy on Your Own.

Skal jeg peke på noe som helst negativt, må det være en anelse tendens til å overlesse lydbildet, men jeg har en følelse av dette også kan bety at gjentatte lyttinger vil avdekke flere lag. Kort oppsummert må dette være et av årets brillefineste pop-album. Akkurat nå er jeg klar for repeat-knappen en gang til.

Foto: Transgressive Records (promo)