Plateanmeldelse: Tommy Tokyo – «The Remaining Days of Life» (album, 2020)
For meg fremstår Tommy Tokyo som en av Norges sterkeste låtskriverne de siste 10-12 årene. Med album som «Smear Your Smiles Back On», «We Blister and We Bleed», «Hev deg over det derre der» og «Blant fiender og venner», har Tokyo lagt lista så høyt at artister fra både nært og fjernt må sveve særdeles høyt for å gjenta hans musikalske bedrifter.
Da Tokyo for en tid tilbake annonserte at han skulle legge musikken på hylla, ramla jeg bokstavelig av den imaginære stolen. Det var rett og slett ikke mulig å forstå for en litt eldre herre som meg. Da det litt senere fremkom at Tommy Lorange Ottosen aka Tommy Tokyo, hadde mer musikk skjult i ermet, føltes det som jeg hadde banka minst tre baller i krysset med strak rist.
Det var således en gledens da Tokyo på fredag, cirka fire år etter fantastiske «Blant fiender og venner», slang «The Remaining Days of Life» på bordet. Et album som jeg har hørt så mye på den siste uka at jeg nesten kan det utenatt. At Tokyo; etter to album med norske tekster, har tatt i bruk det engelske språket igjen, utgjør ingen stor forskjell. Mannen evner nemlig å lage gode og svært oppegående tekster både på norsk og engelsk. Tekster der det er plass til både begeistring og samfunnsrefs.
Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller.
Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet (akkurat nå har jeg dilla på «Wizard Of Oz» og «Slave to Circumstance»), noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. Et lydbilde Gøran Grini, som også bidrar med en haug instrumenter, har tryllet fram. Platas viktigste instrument, Tokyos sjarmerende og tidvis sarte stemme, treffer både hardt og lenge.
Hvorvidt «The Remaining Days of Life» er like sterk som sine forgjengere, vil tiden vise, men det er uansett et album i særklasse. At flere av låtene får meg til å tenke på artister som Neil Young, Eels og Harry Nilsson, er selvfølgelig et meget stort pluss.
Kjør musikk, folkens!
