På konsert med Martin Hayes og Dennis Cahill 1.februar 2018. Popklikk besøker Riksscenen

I en tid hvor musikkindustrien pøser ut nye utgivelser av gamle album som hastverkpregede pressinger på dårlig vinyl, uten kjærlighet til verken format eller de originale utgivelsene, savner jeg musikk som kan danse lett og levende elegant i luften. Musikk som bare er musikk, med relevans og kraft utover rockens navlebeskuende og seiglivede myter. Musikk som krysser grenser og overstiger kategorier i en sammenfallende ikke dualistisk opplevelse.

Jeg tenker på musikk som spilles på de små scenene, på gata eller sammen med venner, som ivaretar samhørigheten i musikkens underliggende karakter.

Martin Hayes og Dennis Cahilll har røttene sine i jorda fra den grønne øya. De formidler en levende tradisjon, har bred erfaring fra andre musikalske uttrykk, og tolker stoffet på sin egen unike måte, med inspirasjon fra både kammermusikk og nyere jazz.

Martin Hayes felespill tegner svirrende hurtige figurer som kombinerer kunstløperens tekniske ferdigheter med dervisjens åndelig aspirasjoner. For jeg hører også kontemplative toner – lik dugg over klippene i grevskapet Clare.

Vi spiste først på den indiske restauranten litt nedenfor i Thorvald Meyers gate. Det gjorde også Hayes og Cahill, med en representant fra Riksscenen. Duoen kom rett fra Australia, og møtte vinterkulda med instrumentkasser og tynne klær. Da er en indisk karrigryte sjelden feil.

Jeg forventet en kø utenfor når dørene åpnet klokka sju. Det var det ikke. Inngangen til Riksscenen minner mest om et kontorbygg på Bryn etter stengetid, skudd sammen med departemental sjarme og offentlige midler. Selv med fakler utenfor fant vi bare så vidt veien inn. Jeg var glad for at musikerne var trygt sammen med arrangøren, og ikke snublet rundt ute i kulda på gamle Schous bryggeri, med frosne fingre og kalde ører, på søken etter inngangsdøra.

Jeg har hatt flere flotte musikkopplevelser på hovedscenen, men resepsjonisten pekte og sa vi skulle gå ned trappa til bunkersen i underetasjen. Intimscenen (for et navn) ligger skjult under trappen, og er som en stor kjellerbod, riktignok med god ventilasjon. Da jeg satte meg fikk jeg en følelse av hyggelig forventning, men også en smak av flat akademisk karakter, som om jeg var tilstede på et litt elitistisk foredrag i menighetsrådet.

Riksscenen drives med en doven oppmerksomhet av statlige overføringer. Det er elementer av folkeopplysning og et mangfoldig kulturelt uttrykk i programmet. Men det er en styrende byråkratisk tilnærming, som gir engasjerte diskusjoner i baren om støtteordninger. Sånn sett er det en avstand på mange plan fra Schous Kulturbryggeri, til jam på den irske puben med røffe ullgensere, velbrukte trebord og mørkt øl.

Jeg har absolutt sans for jordet folkelighet i musikken. Jeg tenker med glede på Boys of the Lough i Stromness samfunnshus med kaotisk lotteri i pausen, eller festen på den irske baren i San Francisco, etter at det lokale Hurling-laget hadde vunnet serien. Men jeg liker best de triste visene.

Det var med «The Lonesome Touch» fra 1997 at jeg ble kjent med Hayes og Cahill. De spilte det tradisjonelle stoffet på en ny og uventet måte. «The Lonesome Touch» utstråler en vidåpen musikalsk inderlighet. Jeg plasserte plata i hylla ved siden av The Bothy Band, for jeg følte at det var et slektskap der.

Det er en sjelden klarhet og tilstedeværelse i musikken til Martin Hayes og Dennis Cahill. På femte rad i det smale kjellerrommet er lyden fantastisk. I begynnelsen av konserten virker de kanskje litt slitne etter mye reising. Men snart tok samspillet sikker form med fingerferdigheter og finesse i subtil affeksjon og forståelse.

Martin Hayes spiller med formidabel teknisk autoritet, men også med vennlig ydmykhet når han sier ”sorry” etter å ha truffet litt feil i en av de første låtene. Han kommuniserer lyrisk følsomhet og leken virtuositet gjennom dynamisk spill og sikker intonasjon. Dennis Cahills akkompagnement gir først og fremst støtte og luft rundt felespillet. Han spiller perkussivt med stor bruk av overtoner og dempede anslag i høyrehånda. Men Cahill har en finslipt teknikk, som gir rom for nyanser og uventede tonale variasjoner.

Musikken beveger seg som tidevannet, langsomt og hurtigere med en underliggende kraft; fra stillferdige tradisjonelle melodier til fartsfylte jigs. Jeg tror også de var innom en polka på et tidspunkt. Særlig vellykket var en nydelig versjon av en Bill Frisell låt.
Etter at konserten var ferdig gikk de ut branndør bak scenen. Heldigvis var det ikke noe lys der, så de kom fort tilbake. Et øyeblikk var jeg redd for at de kunne gå seg bort i de mørke korridorene i bunkersen, og bli borte i de fuktige underjordiske gangene under gamle Schous Bryggeri. Nå var det fritt fram for å diskutere støtteordninger i baren.

Jeg tok toget til Sandvika, og gikk den isete stien på nedsiden av jernbanelinjen med musikken levende i meg. Jeg kunne se sjøfuglene som skjærer gjennom vannet før de stiger oppover mot klippene, der store dønninger slår mot land. Gresset som er skinnende grønt, selv når tåken legger seg over de sølete veiene. Det er her toner oppstår organisk fra jorden i møtet med det kreative og rastløse sinnet, til musikk som bare er musikk.

Et sted å begynne er kanskje med gruppa deres; The Gloaming og plata «2» som kom i 2016.