Plateanmeldelse: Bonny Light Horseman – «Bonny Light Horseman» (album, 2020)
«I dreamed a dream the other night
I dreamed I saw my own true love
But my lowlands away, my lowlands away, my lowlands away”
«Her er ei plate jeg vil påstå er helt enestående vakker», var meldingen jeg fikk på Messenger. Ja, Bonny Light Horsemans selvtitulerte album fra i år er vakkert.
Bonny Bright Horseman er et prosjekt som består av singer/-songwriter Anaïs Mitchell, Eric D. Johnson, kjent fra blant annet bandet Fruit Baits, og multiinstumentalist JoshKaufman, som har samarbeidet med folk som Craig Finn, Josh Ritter, The National og Bob Weir. Disse amerikanerne har tatt utgangspunkt i gamle britiske og irske ballader og omarbeidet dem, gitt dem sitt personlige preg: Popmusikk møter folkmusikk.
Vi får enkelte verselinjer som tar oss inn i nåtiden. Som Mitchell uttaler (min oversettelse av uttalelse på deres hjemmeside): «Sangene føles som våre, men de er ikke våre. Vi jobbet med dem, og de føles som et autentisk uttrykk for oss, men de er også en del av et ritual.» Og Johnson poengterer at en låt som «The Roving» —et av platas høydepunkter— like gjerne kunne vært et plott fra en tenåringsfilm fra 80-tallet som en gammel ballade: «Early in the summer my Annie passed me by, I knew her love was changing by the roving of her eye».
Mitchell, Johnson og Kaufmans stemmer skaper, sammen og hver for seg, på det beste magi. Særlig vakkert blir det når Mitchells fantastiske og lyse stemme leder an, men det er totaliteten av stemmeprakt som bidrar til å løfte dette albumet mot de høyere sfærer. Lydbildet ellers drar i samme retning: rent, svevende og friksjonsfritt, preget av piano og gitarer. Stemningen blir opphøyet. Noen vil kanskje bruke begrepet himmelsk. Tekstene er tidløse; de evige temaer. Det handler om kjærlighet, savn og tapt kjærlighet.
Åpningslåten tar oss tilbake til Napoleonskrigene. De elskende blir atskilt: «Oh, my bonny light horseman, will I never see you noe more?» Og det tar ikke lang tid før lytteren fanges. Jeg går inn i en mental tilstand, et sted utenfor der jeg pleier å være, et annet sted enn musikk vanligvis tar meg. Tidløsheten til tross, bildene som kommer på netthinnen er nok preget av at jeg har sett britiske kostymedramaer. Jeg ser ensomme kvinner med hatt på enorme sletter, jeg ser små bekker som renner, får glimt av krigsskip. Og stemningen holder seg gjennom nesten hele albumet. «Jane, Jane» er en flott låt med samtale og svar. «Blackwaterslide» avslutter Lp’ens side 1 og er sørgmodig, konfliktfylt.
Andre halvdel av plata er nok ørlite svakere enn første halvdel, og mot slutten glir min mentale tilstand oftere inn i virkelighetens verden. Vi får likevel nye høydepunkter som «Magpie’s Nest» og «Mountain Rain», der vi besøker den mytiske arbeideren John Henry. Det er også en gjesteopptreden fra Justin Vernon (Bon Iver) på «Bright Morning Stars».
Samlet har Bonny Light Horseman gitt oss til dels en mental reise, til dels en reise i tid til en verden som ikke lenger eksisterer. Samtidig beveger vi oss aldri langt bort fra de evige temaer som opptar oss like mye i dag som de gjorde den gangen sangene oppstod. Vakkert!
«If I was a king, I’d make you my queen
I’d row you in my arm where the meadows are so green
And I’d hold you in my thoughts as I laid down to rest
Me and my Colleen in the magpie’s nest»
