Plateanmeldelse: Pete Molinari – «Just Like Achilles» (album, 2020)
Pete Molinari og plateselskapet We Are Hear har ikke gått på markedsføringskole. Det er lite stoff å finne om Molinaris nye plate på nettet, og jeg er lovet bakgrunnsstoff flere ganger uten at de har klart å sende meg noe. Men plata er fin!
For et par år siden, fikk jeg en anbefaling: Pete Molinari, det da må være noe for deg? Molinari platedebuterte i 2006, men jeg valgte å hørte litt på hans plate fra 2014, «Theosophy». Greit nok, men nei, dette var ikke noe for meg. Kanskje var det «A Train Bound For Glory» (2010) jeg skulle satset på. Plata fikk veldig god mottakelse, og en liten lytt tilsier at det ikke var uten grunn.
For noen uker siden fikk jeg igjen en oppfordring om å høre på Pete Molinari, denne gangen hans nye plate «Just Like Achilles», og nå var det klaff! Egentlig skjønner jeg ikke anbefalingen, dette ligger mye nærmere lystig popmusikk enn landskap jeg pleier å ferdes i. Men jeg ser at referansene for hans musikk ofte er folk eller americana. Denne briten har nemlig tilbrakt mye tid USA, de seinere år i Los Angeles, der han har hentet inspirasjon og også jobbet med film og teater.
Americana, ok, vi får både munnspill og steelgitar på enkelte av låtene og av og til får jeg litt Jayhawks-vibber blant på grunn av stemmen til Molinari, men like ofte tenker jeg på 60-tallspop. Men det er nå meg da. Det finnes alternative og minst like fine versjoner av flere av låtene på Youtube, og da er countryfølelsen mer nærværende.
Det viktigste er at dette er et lite perlekjede som har fått kjørt seg de siste ukene.
Det er tre-fire av de 13 låtene som fremstår noen hakk svakere enn resten, men ellers kommer perlene på en snor. Nydelige melodier ofte med herlige overganger! Det begynner fint med den flotte åpningstrioen «Goodbye Baby Jane», «Steal the Night» og «No Ordinary Girl».
Men det er tre andre låter som virkelig skiller seg ut og hever plata flere hakk. Balladen «Waiting For A Train» og den countryaktige «Born To Be Blue» er begge blant de fineste låtene jeg har hørt i år. Noe mer spretne «Please Mrs. Jones», er ikke stort dårligere. Kanskje er ikke tekstene direkte lystige, men dette er stort sett musikk til å bli glad av! Mot slutten blir det musikalske dog noe mer nedpå.
Tittellåten «Just Like Achilles» kommer mot slutten av plata. Molinari skal være opptatt av gresk mytologi. Akilles vokste opp til å bli en mann og en kriger som overlevde mange store slag, men mot slutten av den store krigen mot Troja ble han skutt med en forgiftet pil i hælen, noe som førte til hans død kort tid etter. Sammenhengen med plata? Kanskje «Absolutely Zero», som også er tittelen på platas siste låt.
Hør på Pete Molinari!
