Plateanmeldelse: Beezewax – «Peace Jazz» (album)
Jada, noen av oss er ikke i tjueåra lenger. Vi har jobber, ansvar, kanskje unger, villa og Volvo, hva vet jeg. Det fører gjerne til en eller annen form for nostalgi, det er lettere å ta fram de gamle favorittene fra 90-tallet enn å begi seg ut i upløyd umusikalsk mark. Samtidig: når veteraner i det norske kraftpop-miljøet slipper et nytt album, da bør både vi gamliser og ungdommen spisse ørene.
Beezewax er et slikt veteranband. De slo gjennom som purunge gitarpop-entusiaster på 90-tallet, ga ut et knippe sterke plater (med «Oh Tahoe» som min favoritt) og turnerte i det store utland. Så ble det stille noen år. Den fine og poppa «Tomorrow» var et slags comeback i 2015 og nå er de aktuelle med «Peace Jazz».
Kraftpop og gitarpop av den typen vi hører på «Peace Jazz» forbindes ofte med noe ungdommelig. Beezewax viser at man kan bringe noe vitalt til sjangeren også etter lang fartstid og noen pauser. Det er rett og slett en veldig bra plate de har laget, kjennetegnet av driv og energi, men også ettertanke og noe mer dvelende, både instrumentelt og tekstlig.
Det høres at vokalist og låtskriver Kenneth Ishak er produsent, her er det skrudd et distinkt og detaljert lydbilde som utfyller de obligatoriske gitarene. Dette hjelper også de litt lengre låtene, som det er flere av på plata. «Peace Jazz» er gitarpop som ofte strekker seg over treminuttersformelen, i varierte låter der gitarer, keyboard og strykere sømløst beveger seg inn og ut av lydbildet.
Den friske pop-låta «Everything Happened» drar i gang ballet der den bygger seg opp mot et fint refreng og en slags lett form for start-stopp-dynamikk. Rekkehus-indie har vi skrevet om før i Popklikk. I «Rainbows» får vi om ikke annet et hint av dette i tekstlinjene «rows and rows of houses / they all look the same / I wish I could hear a riot ringing in the rain». Om dette er tilbakeskuende eller ikke, vet jeg ikke, men dette er helt klart en klassisk Beezewax-låt: punchy gitarer, en insisterende sologitar, rullende trommer og Ishaks vokal, alt dratt sammen av strykere med en anelse trøkk i.
Ja, det er kraftpop Beezewax begår også denne gangen, men det litt tjukke lydbildet av gitarer, trommer og strykere som legges lag på lag sender også tankene i retning av 90-tallsindie og kunstpop, slik vi hørte fra for eksempel belgisk dEUS. Avslutningen på gnistrende «Graffiti» er ett eksempel i så måte.
Den litt mer følsomme pop-låta «Closer» er en fin duett med Sophia Pettit fra engelske Night Flowers og powerpop-gudfar Jon Auer fra The Posies på gitar. Det hele tas to-tre hakk ned i steelgitar-balladen «The Conduit», mens «Tall Island» og spesielt «Two Diamonds» gløtter mot svensk 90-tallsindie som Popsicle. Dette er to råsterke gitarpop-låter. Sånt blir vi aldri lei av i Popklikk. Til slutt får vi tittelsporet «Peace Jazz» som er en buldrete, til dels støyete og drømmende avslutning på plata.
