I dag er det 50 år siden Rolling Stones ga ut glimrende “Sticky Fingers” (1971). Mye mulig dette er deres aller beste.

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Muscle Shoals Sound i Alabama, og Olympic Studios og Trident Studios i London med Jimmy Miller som produsent og Glyn Johns som lydtekniker.

Jimmy Miller produserte både tidligere og senere plater med Rolling Stones. Glyn Johns hadde også jobbet med bandet og dessuten artister som Led Zeppelin og Beatles.

Det ikoniske coveret, laget av Andy Warhol, er like legendarisk som bandet og plata.

De brukte nesten et år på få ferdig plata og den skal ha kostet 100 000 dollar.

Dette var den første plata på deres eget Rolling Stones Records. Det var dessuten den første plata uten Brian Jones, som døde i 1969. Og det er det første der Mick Taylor er med som fullverdig medlem. Han var et viktig tilskudd til bandet, skriver Keith Richards i selvbiografien “Life” (2010):

«Mick Taylor being in the band on that ’69 tour certainly sealed the Stones together again. So we did ‘Sticky Fingers’ with him. And the music changed – almost unconsciously. You write with Mick Taylor in mind, maybe without realizing it, knowing he can come up with something different.”

Det meste var skrevet av Jagger/Richards. De skrev “Sister Morphine” sammen med Marianne Faithfull, og coverlåta “You Gotta Move” er egentlig en gammel spiritual skrevet om av Fred McDowell og Gary Davis. Låta hadde allerede vært med på settlista en stund.

På “Sister Morphine” har de med seg Ry Cooder på slide-gitar. Han hadde debutert som soloartist i 1970, men hadde tidligere spilt banjo med Bill Monroe på 60-tallet, og gitar, bass og perkusjon på debutplata til Captain Beefheart i 1967.

Men den nye gitaristen var med i tankene da plate ble skrevet, i følge Keef:

“Some of the ‘Sticky Fingers’ compositions were rooted in the fact that I knew Taylor was going to pull something great.»

Rolling Stones er jo et gitar-band. Men hele seks pianister er med på plata; Jim Dickinson spiller piano på “Wild Horses”. Nicky Hopkins spiller piano på “Sway” og “Can’t You Hear Me Knocking». Jack Nitzsche spiller piano på “Sister Morphine”. Billy Preston spiller orgel på  “Can’t You Hear Me Knocking» og “I Got the Blues”. Ian Stewart spiller piano på “Brown Sugar” og “Dead Flowers. Og Jim Price spiller trompet og piano på “I Got the Blues” og “Moonlight Mile” (Bill Wyman spiller også elektrisk piano på denne).

En annen gjest og venn av bandet er Bobby Keys som spiller saksofon på fire av låtene. Han hadde tidligere spilt med artister som Joe Cocker, George Harrison og B.B. King.

I mine ører er “Sticky Fingers” det perfekte Stones-album. Alt er bra. Alt er kult. Alt er tøft. En slags return to basics.

Det tok som sagt lang tid å få plata i boks. Avtalen med Decca hadde gått ut og de hadde startet sitt eget selskap. Brian Jones var død og Mick Taylor var ny. Og selv om de hadde omsatt for omlag en milliard kroner var bandet så og si blakke.

Det var altså ingen automatikk i at den skulle bli en suksess. Men det ble den med førsteplasser i USA, England, Australia, Canada, Tyskland, Nederland, Sverige og Norge. Slett ikke verst!

Den nye logoen, den med tunga du vet, ble laget av den grafiske designeren John Pasche. Han skal ha fått £50 for jobben. Jagger forteller:

“I was looking for a logo when we started Rolling Stones Records. I had this calendar on my wall, it was an Indian calendar, which you’ll see in Indian grocery stores, and it’s the goddess Kali, which is the very serious goddess of carnage and so forth. And she has, apart from her body, this tongue that sticks out. So I took that to John Pasche and he ‘modernised’ it somewhat.”

“Brown Sugar” ble gitt ut på single uka før plata var i hyllene og gikk helt til topps i USA og kom på andreplass i England. “Wild Horses” ble også gitt ut på single i USA, men den kom “bare” på 28. plass.

Om “Wild Horses” sier Mick Jagger: “I love country music, but I find it very hard to take it seriously. I also think a lot of country music is sung with the tongue in cheek, so I do it tongue in cheek.”

På mange måter var “Sticky Fingers” begynnelsen på det vi kjenner dem som i dag; The biggest rock ’n’ roll brand on the planet!

Rock ‘n’ roll ble ikke tøffere enn dette på begynnelsen av 70-tallet, og den er minst like tøff i dag.