RETROKICK: The Mountain Goats – «Get Lonely» (album, 2006)

På «Get Lonely» har John Darnielle, låtskriver og høvding i The Mountain Goats, flyttet inn i et nærmiljø der stillheten og ensomheten sloss om oppmerksomheten. Han bedriver eksistensiell skyggeboksing. Han slår ikke hardt, men presisjonen og timingen er imponerende.

De fleste av låtene på «Get Lonely» beskriver en desillusjonert manns kamp mot ensomheten. En trygg, men mentalt nedbrytende ensomhet. Låst fast i fortiden venter han på at fremtiden skal fri han fra smerten, savnet og angsten.

Hovedpersonen går og går, men rikker seg ikke av flekken. Sakte, men sikkert erstattes håpet av en desperasjon som kaster han tilbake til utgangspunktet. Uten denne «ene», som aldri identifiseres, forblir alt meningsløst. Og nok en gang lukker ensomheten seg rundt ham.

Ved hjelp av et presist og renskåret språk, skaper Darnielle en nerve og tilstedeværelse i tekstene man sjelden finner i populærmusikken. Han makter å beskrive ensomheten og håpløsheten på en vakker og rørende måte uten å ty til sentimentale eller patetiske virkemidler.

Atmosfæren i fortellingene, eller mer presist fortellingen, befestes ved hovedpersonens tilsynelatende håpløse utgangspunkt. Et dramatisk utgangspunkt der mørket og kulden som omgir ham, fører ham ut på ørkesløse vandringer mot «skjulte plasser» (In The Hidden Places). Han er halvt død, det regner, og vennene er forsvunnet. Spør noen hvordan han har det, vet han ikke hva han skal svare. Men på tross av dette, gir han seg ut på nye tokt.

Resignert, ja vel, men ikke motløs. Det er noe uforløst og uutsigelig over det hele. Finnes det et ørlite håp, mon tro? Ved ikke å låse hovedpersonen fast i en forutbestemt og uangripelig skjebne, forblir fortellingene mer nyanserte og således også troverdige. Lytteren kan; til tross for all elendigheten, identifisere seg med hovedpersonen eksistensielle reise mot alt og ingenting. For de fleste av oss finnes det ingen enkle svar eller løsninger i en verden fylt av motsetninger og kaos.

Musikken og bruken av instrumenter, er nøye tilpasset tekstens og vokalens rytme. Låtene lister seg på en dramatisk måte av gårde. Selv om lydbildet er skåret ned til et minimum, er arrangementene storslåtte i sin minimalistiske form. Akustiske gitarer, piano, blås, stryk og slaginstrumenter forsterker det vemodige og dramatiske innholdet i tekstene.

Melodi og tekst utfyller hverandre på en utsøkt måte. Stemmen til Darnielle er behagelig og myk. Ingen sutring, ingen overdrivelser. Bare rett på sak. Det hviler en vaklevoren og skjør stemning over det hele. Med noen få unntak holder låtene svært høy klasse. Og stort bedre enn «Wild Sage», «Half Dead», «Get Lonely», «Moon Over Goldsboro» og «Woke Up New» kan det ikke bli. Bedrøvelig vakkert. Men husk; dette er musikk som trenger tid før nyansene trer frem fra sine skjulte plasser. Først da kan den bli tidløs.

 «Get Lonely» beveger seg innenfor folk-rock, alternativ country-rock og indie-rock. Det minimalistiske utrykket får meg til å tenke på Lambchop. Men Okkervil River, Smog og M. Ward er også gode referanser når det gjelder det musikalsk slektskapet.

Når det er sagt; første gang jeg hørte «Get Lonely» gikk tankene mine først og fremst til tre britiske herrer. Nick Drake, Robyn Hitchcock og Mike Scott. Og etter hvert snek også Dylans «Time Out Of Mind» seg inn i min hjerne. Stort lengre opp på stjernehimmelen kommer man ikke.

Og kanskje er det nettopp stjernehimmelen han drømmer om, den ensomme skyggebokseren som pryder albumets cover?