Plateanmeldelse: Phosphorescent – «Revelator» (album, 2024)

Det kommer ikke ut mange plater i året av dette kaliberet. Mannen bak navnet Phosphorescent, Matthew Houck, er en singer-songwriter med lang fartstid og hele åtte studioalbum på samvittigheten. 

Som navnet antyder stråler Phosphorescent tregere enn andre typer luminescens. Slik er det også med albumet «Revelator», som må være Houcks beste til nå. Har du ikke fått øynene opp for Phosphorescent ennå, er dette et godt tidspunkt å starte på.

Det forrige albumet, «C’est La Vie», kom ut i 2018, mens «The Full Moon Project» (2022) var et rent cover-album med et utvalg av Houcks favorittlåter, og som alle naturlig nok er gode referanser for den nye plata.

På «Revelator» utgjør Houcks musikerpartner Jo Schornikow en viktig del av prosjektet. Jeg ser for meg noe av den samme dynamikken som Paul Waaktaar-Savoy og Lauren Savoy innehar.

Det hele åpner med den milde tittellåten «Revelator», drapert i strykere, pedal steel, og Houcks stemme som minner litt om The War On Drugs’ Adam Granduciel. 

Klassisk og god låtskriving preger dette albumet fra første tone. «Revelator» fremstår som et gjennomarbeidet og, ikke minst, ektefølt album fra Phosphorescent. Bruken av Wurlitzer og øvrig instrumentering er av første klasse.

Schornikow er kreditert på «The World Is Ending». Houcks egen produksjon får den til å blande seg knirkefritt inn med han egne låter. «Fences» og «Impossible House» er Phosphorescent i det tilgjengelige hjørnet, kontant og intellektuelt, ikke ulikt den appellen som The National har på sitt beste.

Andre halvdel av skiva er litt svakere enn første, men avslutningen med «To Get It Right» er nydelig folkrockinspirert av Bob Dylan. Totalinntrykket blir derfor utelukkende  positivt. Anbefales.

Foto: Promo